Lokal småbarnsmor: – Kan man sette en prislapp på et barns helse?

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde Foto:

Av
DEL

MeningerHva har vi lært av Odin-saken? Hva har vi lært av de mange andre tilsvarende saker som har blitt gjort kjent via mediene? Hvordan bruker vi den tøft lærte kunnskapen om hvilke fatale følger mobbing, mistrivsel og belastende skolemiljø kan ha for barn, ungdom, voksne og familier? Hva gjør lokalsamfunnet, lokalpolitikere? Hva gjør kommune og stat?

Det kan virke som at de fleste er enig i at mobbing, mistrivsel og psykisk belastning i skolen er fokusområder for både enkeltpersoner så vel som stat og alle imellom. Det er bred enighet om at barn skal ha det bra der de befinner seg, at de skal ha en særlig beskyttelse mot psykisk og fysisk belastning. Det er også lovfestet både i norsk lovgivning og i den internasjonale barnekonvensjonen. Politikere liker å uttale seg offentlig om at de tar barn og unges psykiske helse på alvor. Skoleledere liker å begynne skoleår med informasjon om at hvert enkelt barn er viktige for dem og at elevenes helse er prioritet. Foreldre liker å snakke høyt om at de i hvert fall tar ansvar i forhold til sine barn, og vil gjerne ha tilbakemelding hvis noen føler at akkurat deres barn bidrar til belastning for andre.

Så hva gjør man da, når man opplever at det kjæreste man har, sine barn, blir syke av å være på skolen? Man går riktig tjenestevei og barnet ditt opplever fortsatt mobbing, utestengelse, belastninger og ensomhet. Man har gjentatte møter med skole, andre foreldre og fylkesmann, uten at det ser ut til å bedre situasjonen. Man får til stadighet en ny vikar å maile med spørsmål. Skolehverdagen er fortsatt preget av støy, dårlig læringsutbytte og psykisk belastning. Man møter lærere som uttrykker vilje, men ikke blir gitt ressurser og støtte til å finne, samt gjennomføre, effektive tiltak. Man opplever at økonomi og kunnskapsløshet overstyrer barnets beste.

Alle er enige om at skoler må forholde seg til budsjett. Alle er enige i at økonomi og ressurser spiller en avgjørende rolle for en velfungerende skole. Men kan man sette en prislapp på et barns helse? Vet vi ikke nok om hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser en ødelagt barndom kan ha på sikt?

Altfor mange barn blir tvunget til å gå på en skole de blir syke av. En «arbeidsplass» ingen voksne hadde holdt ut, akseptert eller godtatt. Men barna må! «Hold ut litt til ... Prøv litt mer ... Det blir bedre ... Vi jobber med saken ... «Foreldre ønsker å stole på fagpersoner som har påtatt seg ansvaret for barnas opplæring og hverdag helt frivillig. Fagpersoner som skal være opplyst rundt lovverk, ha lang utdannelse og høy kunnskap. Men hva har vi lært?

Dessverre er det mange av oss som har lært at store ord og flotte taler bare er nettopp det, store ord og flotte taler. Det mangler handling. Det mangler ressurser. Det mangler ikke tiltak, kunnskap og støtte der ute, men det koster. En kostnad det kan se ut til at ikke alle skoler, skoleledere og kommuner er villige til å kjempe for. En kostnad barna ender opp med å betale dyrt for.

Vi leser om saker som setter seg i sjelen. «Så grusomt at noen kan ha det slik». Likevel, å stå i det som barn, ungdom eller familie koster mer, i enkelte saker koster det liv. Men det er jo er annet budsjett ...

Jeg håper politikere og skoleledere i Hobøl snart kan erkjenne det ansvaret og de utfordringer de står overfor. At de store ord og flotte taler kan bli til handling. Jeg håper lovverk snart kan bli håndhevet slik det er ment å gjøre. Jeg håper vi voksne snart innser verdien av friske, trygge og kunnskapsrike barn.

Artikkeltags