SPYDEBERG: Klokken er seks om morgenen, og det er mørkt i rommet. Noen svake striper lys fra gatelykten utenfor klarer så vidt å slippe gjennom gardinene i vinduet. Lyset avslører flere faretruende ting i det lille værelset. I døren er flere hull som er laget med en kniv, på veggen er det blod og under sengen stikker et balltre frem.

Sengen er gammel og ødelagt, og ved siden av står det et hagebord som er blitt brukt som sengebord. I sengen ligger en lys våken jente som stirrer med vidåpne øyne opp mot taket. Jenta heter Lena og er 16 år. Lena er rusmisbruker.

– Hvorfor har dette skjedd med meg? Rusen er det eneste jeg har igjen, tenker hun.

Vil bli treningsavhengig

Nesten to år senere møter vi Lena på en pizzarestaurant i Spydeberg sentrum. Hun har brunt hår, blå øyne og smiler blidt. En svettedråpe pipler frem i pannen, og etter antrekket å dømme kan man antyde at hun kommer rett fra treningssenteret.

– Jeg har blitt glad i å trene de siste månedene. Jeg har prøvd å bli treningsavhengig, men det er ikke like lett, sier hun mens hun sipper på en vannflaske. Lena Lanus Aanestad er sytten og kommer opprinnelig fra Stavanger. I litt over ett år har hun bodd Fossumkollektivet i Spydeberg for å komme seg ut av rusen.

– Det kom til et punkt da nok var nok. Jeg ble tvangsinnlagt på russenteret, sukker hun mens hun titter betenkende ut mot gata. Selv om hun ser ut som en helt normal ungdom uten noen livsproblemer, har Lena mye i bagasjen. Hun fikk ingen enkel start på livet. Både moren og faren var alkoholikere.

Faren er en støttespiller

– Mitt første møte med rus var da jeg var fire år. Jeg husker jeg våknet opp i søsteren min sin seng, og da jeg gikk på badet sto det en full dame og spydde i vasken. Inne på soverommet mitt lå det en mann, og jeg spurte om han kunne flytte seg. Det gjorde han ikke. I stedet kom dama inn på rommet og de begynte å ha seg i senga mi. Jeg gikk ut og opp trappen hvor jeg fant moren min sovende på sofaen. Jeg fant faren min, og jeg krøp opp i fanget hans. Der følte jeg meg helt trygg.

Hun smiler forsiktig mens hun tar opp et bilde av faren sin og seg som liten.

– Han har alltid vært en støttespiller for meg. Han har et alkoholproblem, men han blir aldri voldelig, bare glad. Vi snakker mange ganger i uka på telefonen. Som tolvåring ble alkohol en del av hverdagen til Lena. Ikke lenge etter prøvde hun også ut de første russtoffene.

– Det var mye fyll med de jevnaldrende vennene mine. Da jeg ble tretten begynte jeg å henge med litt eldre folk, og da prøvde jeg også ut ADHD-piller og amfetamin. De synes det var kult at jeg sniffet, og jeg fikk jo lyst til å fortsette med det, sukker hun.

Reddet et liv

I løpet av de neste årene prøvde hun ut så godt som alt av rusmidler, blant annet cannabis, hasj, metamfetamin og LSD . Det var få gleder i hverdagen, og verre kom det til å bli. Likevel skulle det vise seg at å vokse opp i et rusmiljø også kunne ha sine fordeler.

En kveld var det en gutt jeg kjente som hadde noen folk over på besøk hos seg for å kosedrikke. Gutten var bare fjorten år, og noen av gjestene hadde skjenket gutten. Da han ble alt for full begynte han å tisse på seg, og de andre begynte å mobbe ham og rispet ham med kniv. Da det viste seg at gutten ikke responderte på noe tok gjestene kontakt med meg. De turte ikke ringe ambulansen, så jeg dro dit og gjorde førstehjelp på ham. Hun stopper opp og trekker pusten dypt. Så fortsetter hun.

– Hadde det ikke vært for at jeg hadde lært meg førstehjelp på grunn av at moren min var alkoholiker, hadde gutten dødd. Så oppveksten min har faktisk bidratt til at jeg har klart å redde et menneske. Lenas minne av den kvelden er som brent inn i hukommelsen.

– Jeg fikk et adrenalinkick, og masse følelser surret rundt i hodet mitt. Det var som om jeg ble tatt tilbake i tid til da jeg var liten, sier hun med en tåre i øyekroken.

Mobbet og voldtatt

Det er mange årsaker til at Lena ønsket å ruse seg; mobbing var én.

– Jeg ble mobbet mye på skolen, og jeg følte at rusen var den eneste utveien. Da jeg så ble voldtatt, en gang som trettenåring og en gang som femtenåring, ble det hele verre. Jeg følte jeg hadde kontroll på situasjonen, men jeg innså ikke at jeg hadde et rusproblem.

I dag er Lena i fase fire i rusbehandlingen. Det betyr at hun har flyttet ut fra hovedbygningen på Fossumkollektivet og inn i en leilighet sammen med andre ungdommer i Spydeberg sentrum. Der blir de passet på av en ansatt ved Fossumkollektivet.

– Det er utrolig deilig å få være fri. I starten av avrusningen fikk jeg ikke lov til å være ute alene, men nå kan jeg det, sier hun med et håp i stemmen.

Fossumkollektivet har hjulpet Lena på god vei mot friheten. Hun er snart gjennom førsteåret på service og samferdsel på Askim videregående skole.

– Jeg er utrolig glad for at jeg ble innlagt, selv om det var med tvang. Det var tisseprøver og overvåking. Nå er jeg med på opplegget frivillig, og vi har terapi og samtalegrupper. Jeg har hatt spesielt god kontakt med en av de ansatte. Hun tok meg med til Oslo for første gang der vi kjøpte masse spennende mat på Grønland. Hun var så livsglad og ga meg masse tillit. Dessverre har hun sluttet.

Hjem til Stavanger

– Selv om livet mitt har vært tøft, klarer jeg å se det positive i det negative. Jeg har lært meg å være glad i meg selv, for det klarte jeg ikke før. Man må si det og mene det ordentlig. Også har jeg erfart at man må fortelle noen om problemene sine for å komme ut av dem, sier hun bestemt.

– Jeg har lært mye av min fortid, for jeg ble på en måte født med en avhengighet. Men jeg vil ikke anbefale det til noen – det å bli narkoman. Det er en utrolig psykisk- og fysisk slitsom prosess å gå igjennom. Allerede om noen måneder skal Aanestad tilbake til Stavanger. Der håper hun at hun har en positiv fremtid foran seg.

– Blir rusen for triggende med de gamle vennene kan jeg gi dem opp. Det kan bli vanskelig å lære seg å slippe folk innpå meg igjen, men kanskje jeg lærer meg dette i anonyme rusmisbrukere. Jeg kommer til å bo hos faren min i min egen kjellerleilighet, og fortsette på skolen.

– Planen er å få barn en gang, og jeg vet allerede hva hun eller han skal hete. Jeg skal passe på at ingen får mulighet til å skade barnet. Ungen min skal få det jeg aldri fikk.

  • Lenas foresatte kjenner til at hun har latt seg intervjue om fortiden sin, og har godkjent dette.