Tid for kloke valg


Utfordringene har stått i kø for Jonas Gahr Støre og hans regjering. Som lokalpolitiker for Sp har jeg stor tro på at neste statsbudsjett vil bli et vendepunkt for velgernes tillit til nevnte regjering. Å lage sitt eget budsjett er noe helt annet enn å administrere sine motstanderes vedtatte saker. Nå må et kraftfullt og kunnskapsbasert stykke arbeid gjøres. Så langt har ikke de store utfordringene blitt løst godt nok.

Alt begynner med å forstå sitt eget handlingsrom. For Sp har det ikke vært lett å møte de negative effektene av liberaliseringa av kraftmarkedet som kom tidlig på 90-tallet. Likevel må det nevnes at forbrukerne har hatt svært billig strøm i lange perioder på grunn av strømimport. De pengene er for lengst brukt opp. Uventede og store endringer i balansen mellom tilbud og etterspørsel har skapt store utfordringer for oss alle. Private strømkunder har blitt delvis kompensert, mens næringslivet har fått store kostnader å handtere. Sammen med de utfordringer krigen i Ukraina har medført, så har det vært avgjørende med kraftfulle kompensasjonsordninger. Disse ordningene har dessverre ikke vært på langt nær gode nok. Det hevdes fra SSB at regjeringas ordning for private strømkunder har redusert den rekordstore prisøkningen i Norge med 2%. En tilsvarende ordning for næringslivet, ville ha redusert prisstigningen ytterligere. For økonomien til svært mange nordmenn, ville det ha vært verdifullt.

Den norske stat er søkkrik, og rikdommen øker. Er det da umulig å sørge for en viss økonomisk romslighet for den jevne innbygger? Jeg har hørt flere ministre og like mange statssekretærer påstå med stor tyngde at statlige kompensasjonsordninger som dekker urimelige kostnader av begrenset varighet vil gi inflasjon og økt rente. Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Tvert imot vil slike kompensasjonsordninger begrense prisvekst, opprettholde kjøpekraft av andre viktige varer, og motvirke sosial uro. Renteøkning skapes av helt andre mekanismer. Samtidig må det nevnes at det renteregime vi hadde, var helt unormalt. Vi er nå på vei inn i et mer gjenkjennelig rentenivå, som det har vært varslet for i lang tid.

Justeringer av økonomisk retning i rike Norge er likevel ikke hovedutfordringa. Klimaproblemene er blitt synlige for alle. Å lese om hvordan et offensivt næringsliv tilpasser og forbedrer sin miljøstatus er svært inspirerende. Vi ser at høye energipriser faktisk har en fordel: Nye energikilder bedrer sine konkurransemuligheter, og endringen bort fra fossile løsninger går mye raskere. En annen interessant endring er at bærekraft i seg selv blir et overordnet forretningsmål, på samme måte som kostnadseffektivitet.

Da Birkeland og Eyde var på sitt mest innovative like før 1920 kom stadig nye oppfinnelser og forretningsideer som kom til å revolusjonere norsk industri. Utfordringen var å skaffe nok elektrisk kraft til å dekke et eksploderende behov. I dag er vi faktisk i nøyaktig samme situasjon.

De fleste av de grensesprengende tekniske nyvinningene som kan bidra til å få vekk utslipp, krever enorme mengder elektrisk kraft. Flytende havvind peker seg ut som en stor del av løsningen. Menon Economics har laget en rapport som peker mot et globalt marked for flytende havvind på mellom 210 og 310 GW i 2050.

Regjeringen Støre har lansert et mål om utbygging av 30 GW innen 2040. Dette er en betydelig satsing som vil bringe offshorevirksomheten over på et riktig spor. Denne utbygginga kan i beste fall gi 50000 nye arbeidsplasser.

Vi er på et punkt i historien hvor det kreves mye kunnskap og stor handlekraft. Neste statsbudsjett blir en avgjørende test både for posisjon og opposisjon på Stortinget. Vi trenger et regjeringslag hvor alle posisjoner er bemannet med riktig person. Vi trenger også et politisk klima hvor de små utfordringene forblir små.

Dette tiåret er avgjørende for hvor fort vi får kontroll på framtida. Det handler om kunnskap, innovasjon og teknologi, men like mye handler det om reduksjon i forbruk, gjenbruk og gode prioriteringer. Norge er en versting når det gjelder å forbruke, og vi har alle en vei å gå her.

Vi ser at barn og unge bekymrer seg stadig mer for hvordan deres liv på jorda skal bli. Tida er inne for å sette en kurs som gir unge mennesker tro på framtida.