Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Nyt denne!

Artikkelen er over 9 år gammel

KEITH EMERSON BAND/MÜNCHNER RUNDFUNKORCHESTER: «Three Fates Project» Simax Classics PSC 1321 (2012) Genre: Rock

Når rockens legender tar med seg et symfoniorkester på sin nye cd, bør et par alarmklokker ringe. Derfor er det så inderlig herlig når alarmen blir til en vekkerklokke, en vekkerklokke som gjør at man smiler fra øre til øre. For dette prosjektet signert Keith Emerson er strålende gjennomført. At posjektet også har sterke norske bidrag, gjør ørene kanskje litt ekstra stolte.

For Emerson er et av nåtidens store rocke-ikon. Hans kompositoriske og melodiskapende kvaliteter har man aldri vært i tvil om - ei heller hans tangentspill. Når han nå har lagt store deler av ansvaret for å sy sammen et symfonisk prosjekt over på den norske dirigenten Terje Mikkelsen, og samtidig satt seg i en situasjon der bandet nå er en integrert del av orkesteret - og at dette lykkes, blir «Three Fates Project» et rock-epos som står fjellstøtt.

Denne musikken er ikke enkel. Emerson, Lake & Palmer, Yes, Marillion og Zappa er alle glitrende eksempler på at intrikate rytmer og delvis lange melodilinjer har sin musikalske leverett. Og spesielt i «Tarkus» blir vi tatt inn i den verden som på mange måter kan sies å være proggens musikalske «hjemland». 20 minutter i en himmel full av klanger, intense rytmer og vakre melodier er platas desiderte høydepunkt, men lytt også spesielt til Marc Bonillas «American Matador». Her er det gitarspill i verdensklasse!

«Tarkus», «Endless Enigma Suite» og «Abaddon's Bolero» for band og fullt symfoniorkester, med guruen selv som solist, på legendariske Moog synth og flygel er vel verd kronene i innkjøp. Og når man til slutt får servert Aaron Coplands «Fanfare for the Common Man» er opplevelsen fullkommen.

På denne platen vever de to låtskriverne Keith Emerson og Marc Bonilla de musikalske uttrykk sammen på en så vakker og finurlig måte at det klingende eksempel blir utrolig fasinerende. Og best av alt; det er ikke nødvendig å ha kjennskap til verken Emerson Lake & Palmer eller til proggens vesen for å nyte denne plata. Den er bare stor - ikke bare takket være Emersons band, men også et Münchner rundfunkorchester som virkelig spiller med overskudd og entusiasme. Så her har man mye å takke mestro Terje Mikkelsen for. Imponerende i grunnen - for sist gang vi hørte fra Mikkelsen og Münchner Rundfunkorchester så var det Norges store modernist Finn Mortensen som ble presentert på en imponerende måte.

Denne anmeldelsen er basert på utgaven Limited Edition, som også inneholder en informativ og morsom dvd fra innspillingen.