Terningkast 6: Mesterlig!

Artikkelen er over 5 år gammel

J. S. BACH: The English Suites Simax Classics PSC 1329 (2013) Genre: Klassisk

DEL

Her er det så ørene slår krøll på seg i pur høreglede! Ketil Haugsands nyeste cd med de seks engelske suitene til mester Johann Sebastian Bach (1685-1750) er en av de flotteste innspillingene undertegnede har hørt av disse suitene.

Musikken lever takket være Haugsands spill - og denne opplevelsen føles så selvsagt. Interpretasjonen er trygg og innsiktsfull - og man blir smått imponert over Haugsands bruk av Bachs noter til å bygge opp en spennende og frydefull utgivelse. Musikken er leken der den skal være det, den er mystisk der den skal være det, den er ærbødig, og distingvert der den skal være det. Alt føles helt riktig. Og når innspillingen er teknisk perfekt er det bare å sette seg fornøyd tilbake i godstolen å nyte.

Det eneste lille minus er størrelsen på skriften i cd-heftet. Man kunne med fordel økt sidetallet en smule og fått på plass litt større skrift. Men når man har fått på seg et par briller og et forsørrelsesglass, så er Peter Watchorns informative skriverier virkelig verd lesestunden.

---

Tilnavnet denne suitesamlingen har fått er et lite mysterium. I alle kopier fra første del av 1700 tallet kalles den bare 'suites avec preludes', og stykkene er slett ikke i noen 'engelsk stil', men heller i en kombinasjon av fransk, italiensk og tysk stil. Forklaringen på tilnavnet kan ligge i at stykkene ble satt sammen til de suitene vi nå kjenner i 1717, da Bach mottok en bestilling fra en engelsk 'nobelman'. Først i samlingen setter han en suite helt i fransk stil - skrevet noen år før han 'oppdaget' den italienske musikken. Bach bruker videre fem italiensk-inspirerte konsertsatser han allerede har klare som førstesatser og komponerer videre fem sekvenser med franske danser.

For, hvis komponisten har formet dem så bra og så kunnig, får man anta at han kjente genren fullt ut og visste hvordan de skulle spilles, eller hur? Det var franske musikere 'over alt' - Bach må ha hørt dem og øyeblikkelig sanset hvordan de spilte. Ellers ville han aldri ha skrevet 'deres musikk' så suverent som han gjorde. Vi vet jo at han skrev italienske konserter bedre enn italienerne (- Vivaldi er ikke akkurat skrekkelig vanskelig å toppe - unnskyld!) - og hvis han hadde Dieupart's suiter og Couperin's piéces liggende, var det heller ingen kompliserte koder å knekke for den unge Bach, må vite.

Artikkeltags