«Jeg er ikke redd for terror»

Karina Toberntsson studerer i Brussel.

Karina Toberntsson studerer i Brussel.

Artikkelen er over 3 år gammel

Frilansjournalist fra Askim beskriver hverdagen i terrortruede Brussel.

DEL

KommentarJeg kunne vært redd etter terroren i Paris og Beirut. De tragiske hendelsene som førte til et stort antall skadde og omkomne har gjort stemningen spent i Brüssel. Folk sitter hjemme og venter på beskjeden om at det igjen skal være trygt å gå ute i gatene i sentrum. Grunnen er at det har blitt spådd lignende terrorhandlinger i byen. Byen jeg studerer ett semester i. Byen som er hjemstedet til en av hovedmennene bak angrepene, Salah Abdeslam. Mannen som fortsatt er på frifot. 

Jeg har bestemt meg for ikke å være redd, selv om maskerte militærstyrker og politimenn har stengt av flere gater i sentrum den siste uken. Selv om de søndag kveld ba folk holde seg inne. Selv om personer i sentrum ikke engang kunne stå i vinduene som var vendt ut mot gaten. Selv om 16 personer ble pågrepet den kvelden. Én med et bombebelte rundt magen.

Jeg har bestemt meg for ikke å være redd, selv om jeg vanligvis tar metroen til skolen daglig. Metroen som siden lørdag har vært stengt siden den blir regnet som ett av de største terrormålene. 

Jeg har bestemt meg for ikke å være redd, selv om jeg vet bomber har blitt laget i Molenbeek bare noen få kilometer unna der jeg bor. Bydelen i Brüssel som sies å fostre opp ekstremister. Bydelen innenriksminister i Belgia, Jan Jambon, sier de ikke har kontroll over.

Jeg har bestemt meg seg for ikke å være redd, selv om skolen min ligger midt i smørøyet av Brüssel. Jeg kan praktisk talt se en av de største turistattraksjonene fra noen av klasserommene. Hver dag samles hundrevis av mennesker rundt den lille tissemannen Manneken pis som er Belgias svar på Sinnataggen. 

Nå ønsker noen av mine klassekamerater å reise hjem. Å avbryte semesteret én måned før skoleslutt. Jeg forstår dem. Hadde jeg bodd midt i sentrum kunne situasjonen vært annerledes. Ei god venninne har flyttet inn i kollektivet mitt til situasjonen roer seg. Vanligvis bor hun i sentrum. Det har ført til at hun denne helgen har fått oppleve terrortrusselen rett ved egen inngangsdør. Hun har fått de maskerte militærstyrkene og politimennene tett på livet. Hun har hørt skudd. Hun har selv sett at byen som bare dager tidligere var full av turister, nærmest er forvandlet til en spøkelsesby. Frykt er personlig. Det er derfor viktig å ta de valgene som man selv føler er rett. 

Men for meg er det ikke rett å dra hjem. Ikke fordi jeg ikke er redd for å dø. For det er jeg. Men fordi jeg vet at jeg ikke er udødelig. Det kan hende jeg får hjerteinfarkt eller kreft, og det kan hende jeg sovner inn av naturlige årsaker. Ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå kommer jeg trolig til å dø på en av disse måtene. 

Det jeg er redd for er mange av de hatefulle kommentarene muslimene får på sosiale medier. Frykten kommer ikke av at jeg er redd for de skal angripe oss, men for at de skal føle seg hatet. Det er ikke riktig å dømme en stor gruppe mennesker basert på terrorhandlingene som har vært. Etter 22. juli-terroren sa daværende statsminister Jens Stoltenberg: «Det er alltid enkeltindivider som er ansvarlige for kriminalitet og terrorisme. Det er ikke fordi personer tilhører en bestemt etnisk gruppe. Jeg er ikke ansvarlig for det som skjedde på Utøya, selv om jeg er en hvit mann fra Oslo. For jeg er også dette, men det gjør meg ikke til en terrorist». 

Det er viktig å holde sammen i disse tider. Vise at vi respekterer hverandre for våre kulturforskjeller og at vi har troen på demokratiet. La det stå høyere enn skepsis og hat. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags