En åpenhjertig mor til sin sønn: «Jeg ser det nå ...»

ILLUSTRASJONSFOTO

ILLUSTRASJONSFOTO Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

KronikkJeg ser det nå.

Alle de gangene jeg ba deg slutte å kverulere. Ikke skjønte jeg at du bare konstaterte fakta. Og ikke skjønte jeg, at du ikke selv forsto det. Men jeg ser det nå. Alle de gangene jeg svarte et oppgitt «ja», mens jeg egentlig mente nei. Ikke skjønte jeg at du ikke klarte å forstå det jeg sa med mimikk og kroppsspråk.

Men jeg ser det nå.

En glad liten gutt som trakk seg unna i barnehagen og gråt litt i en krok. Jeg er sliten jeg, sa han. Barnehagen ble bekymret og stilte meg spørsmål om dette. Det er bare sånn han er, sa jeg. Han trenger bare en liten pause. La han få lov, gi han litt tid og han kommer veldig snart tilbake. Og joda, de så fort at det stemte. Du ble sliten, det ble mange inntrykk og du ble overbelastet.

Jeg ser det nå.

Verdens blideste, gladeste og snilleste gutt på alle måter. Holdt opp dører for både gamle damer, menn og politimenn. Alle ble sjarmert i senk av den sprudlende og utadvendte gutten som fortalte hele verden hva han het, hvor han bodde og hvor gammel han var. Vi måtte etter hvert begrense dette og gjøre deg oppmerksom på at ikke alle liker å bli snakket til. Ikke skjønte jeg at du ikke forsto det. Du likte jo å snakke med hele verden.

Men jeg ser det nå.

Det ble etter hvert bytte av barnehager. Du var fantastisk god på å ta imot nye barn og få dem til å føle seg velkomne. Språk var uten betydning, du tok deg av dem og snakket i vei på ditt eget språk.

Du likte deg godt i barnehagen og de likte deg. Bare du fikk dine pauser, gikk alt helt fint. Du ble storebror da du var noe over tre år. Vi var veldig spente. Hadde hørt mye om søskensjalusi og oppmerksomhetsfordeling. Du var så lykkelig den dagen hun kom ut av magen med en godteripose til storebror. Oi, sa du. Hadde hun med den til meg? Vi hadde ingenting å bekymre oss over. Du var den snilleste storebroren noen kunne få. Snill og omtenksom. Bare du fikk litt pauser, så gikk det helt fint.

En liten ting måtte vi sjekke. Hørselen din bekymret oss i en periode. Du lot ofte være å svare, så vi mistenkte nedsatt hørsel. Jeg forstår hvorfor nå. Dagen kom da du skulle begynne på skolen. Du var kjempeklar og gledet deg stort. I hele førsteklasse tok du med glede imot lærdommen som kom. Så lenge du fikk pausene dine, gikk alt så bra. Bokstaver og lærespill på PC gikk som smurt. Du la dine rutiner på det meste og fikk det til. Andreklasse kom og ting forandret seg.

Du ble mer og mer sliten. Sliten i timen, sliten i friminuttene og sliten når du kom hjem. Lekser var ikke lenger like gøy og frustrasjonen vokste. Jeg tok kontakt med rektor angående dette, og fikk klar beskjed om at andreklassinger hverken blir slitne av gym eller teori! Du mistet fort fokus og interesse for forskjellige fritidsaktiviteter. Lagsport ble fort utelukket, det var ikke noe for deg. Det var mer spennende for deg å danse og være fly ute på banen.

Den dagen du fikk ballen i hodet, skrek du at du aldri skulle spille fotball igjen. Det mente du og det har du holdt. Jeg skjønner hvorfor nå. Hverdagen gikk, og du ble mer og mer innesluttet. Gikk alene i friminuttene og virket ofte trist. Når vi spurte hvorfor du ikke lekte med noen på skolen, svarte du at de ikke ville leke det samme som deg. Vi sa da at du også kunne bli med i andres lek, men det var helt uaktuelt for deg. Vi lurte på hva dette kom av og var ofte i kontakt med skole og helsestasjon. Ikke visste vi at du ikke forsto de andres lek.

Din egen lek var konkret og enklere for deg.

Vi ser det nå.

Vi begynte å mistenke mobbing da du blant annet kom hjem med halve ansiktet rødt og hovent. Hva skjedde, lurte vi. Da forklarte du at en guttegjeng i klassen satt på hver sin huske på det runde stativet og ba deg hente steinen i midten. To venner av deg sa du ikke måtte gjøre det, men du ville selv. Du ville jo være med på «leken». Dette var jo en konkret «lek». Hva skjedde da, spurte vi, det ser jo ut som om du har fått veldig vondt. Det var ikke så vondt første gangen, sa du. Første gangen? Ja men den andre gangen var det ganske vondt, for da fikk jeg huska rett i ansiktet. Var det sånn gråtevondt da, spurte jeg. Ja, da satt jeg meg bak skjulet og gråt en stund, sa du. Men kom det ingen voksne til deg da? Nei, men vi bare lekte da mamma!

Lite visste jeg da vennen, men jeg ser det nå.

Når vi var i kontakt med skole, SFO, helsestasjon eller leger, kunne de ikke se bekymringen vår. Rektor mente det var veldig fint at du snakket om en medelev hjemme og at dere var litt sammen på fritiden. Det er jo kjempefint, sa hun, da har jo gutten et liv! Dette var den samme rektor som mente at barn ikke ble slitne. I tre lange år prøvde vi, men kom ingen vei. Hadde vi bare visst.

Men vi vet nå.

Skoledag, skolearbeid og hverdagen ble stadig tøffere og du «forsvant» mer og mer for oss. Hvor ble det av den livsglade lille gutten vår? Skolevegring ble et faktum. Du måtte tvinges ut i bilen og tvinges inn på skolen. Du gråt og ba meg så sårt om å få slippe. Mammahjertet mitt ble knust og revet i filler hver eneste gang. Rektor sa at tiltak måtte settes i gang, men det så vi lite til. Vi fikk ganske klar beskjed om at dette var en skole med nye, gode metoder og at skolen var uten mobbing! Vi hadde et litt annet syn på det hele.

Det toppet seg helt når telefonen fra en av dine nærmeste i livet kom. Stemmen var gråtkvalt. Jeg ble fortalt at hun hadde hørt en kjent gråt på vei forbi skolen. Hun gikk da bort og fant deg midt i en sirkel, trengt inn i veggen. Den snøballkastende sirkelen, som hadde deg som blink, ble fort oppløst da hun kom og holdt rundt deg. Det ble mye oppstyr denne dagen med stor bekymring fra denne nære, meget sinte foreldre på skolekontoret og en lærer som spurte om vi hadde noen forslag på hvordan denne «lille hendelsen» kunne løses. Da vi snakket om dette senere, spurte du om det virkelig var denne nære som hadde holdt rundt deg og trøstet deg. «Ja jeg syns det var noe kjent med stemmen», sa du. Hadde vi bare visst vennen min.

Men vi vet nå.

I starten av fjerde klasse, var du, lillesøster og jeg på en ukes ferie. Læreren lurte da på hvordan vi tenkte å gjøre det med skolearbeid og lekser denne uka. Jeg uttrykte da mine bekymringer over dine leseferdigheter, at jeg fortsatt hjalp deg som vi gjorde i første klasse. Svaret som da kom fikk meg til å undre litt på arbeidsoppgavene og ansvaret til de skoleansatte. «Ja vet du, det er jeg helt enig med deg i. Jeg har tenkt på det samme» Ok, tenkte jeg om stilte meg selv spørsmålet om hvor lenge læreren hadde sett dette. Var det vår jobb som foreldre å se disse tegnene? Vi hadde jo aldri fått beskjed om at dette var noe vi måtte observere og finne ut av. Vi ble enige om å kontakte PPT, og utredning ble startet. Joda, gutten har dysleksi, var svaret. Ok, men da skjønner vi jo mer, tenkte vi. Også kom neste setning: Men her er det mer å ta tak i. Ja vel, og hva tenker dere på da? Vi tenker atferd og at BUP bør inn i bildet. Ok, da var det bare å lese seg opp på disse nye tingene. Henvisning ble sendt og sommerferien kom.

I løpet av sommeren hadde vi fått snakket litt sammen. Du, lillesøster og jeg var på en helgetur da din frustrasjon sprakk. Du fortalte litt om hvordan du hadde det, oppløst i tårer. Da var det avgjort. Der og da hadde jeg hørt nok. Da du hadde lagt deg for kvelden, ringte jeg pappa og uka etter pakket vi. Nå var det nok! Følelsen av at ingen ser og ingen bryr seg var nå avgjørende sterk. Fire måneder senere hadde vi solgt huset, kjøpt hus og flyttet til et annet fylke. Den gamle skolen fikk vite akkurat hva vi mente om den. Jeg var nok litt i overkant sint av hva man bør være på et møte, men denne gangen syns jeg det var helt riktig. Vi flyttet som en siste utvei og håpet ting skulle bedre seg. Hadde vi visst, hadde vi ikke gitt oss på noen plass.

Men vi vet nå.

Du ble tatt godt imot og du likte den nye skolen. De tok godt vare på deg for de var klar over hva du kom fra. Veien til BUP var kort på dette nye stedet. Vi ble direkte overført og utredning ble straks satt i gang. Resultatet kom, og du fikk diagnosen ADHD. Ok, tenkte vi, da skjønner vi mer. Da skjønner vi hvorfor du fort blir sint, hvorfor kranglingen er så intens og hvorfor ting går i stå for deg. Vi legger jo ikke ting til rette for deg. Vi tenkte nå at våre utfordringer ville bli lettere. Nå kunne vi forstå deg bedre. Vi var nå så slitne som familie at vi fikk familieteam med en gang. Så der satt vi da, en sliten pappa og en gråtkvalt mamma, og fikk beskjed om at vi ikke hadde gjort noe feil og dette var ikke noe vi kunne skyldes for.

De roste oss for jobben vi gjorde og det vi prøvde! De roste oss! Det var da vi skjønte at dette var helt riktig sted å være. For en uvurderlig hjelp vi har fått av BUP. Strevet du hadde faglig og sosialt på skolen, gjorde at lærer og vi ba om assistent og krav på tilrettelagt undervisning. Svaret vi fikk var at du scoret for høyt på PPTs tester og var ikke «hardt nok rammet» til å få denne hjelpen.

Hadde de bare sett.

Månedene gikk og strev og vegring kom tilbake. Når du kom hjem med sår, blåmerker og verandaleppe, svarte du på mitt spørsmål at noen hadde hatt et uhell under en lek. Ja mamma, det var et uhell, mente du, de traff midt i ansiktet, men de mente det virkelig ikke. Vel, jeg har enda mine tvil om det.

Men jeg forstår det nå.

Gym ble et stort problem. Du glemte stadig gymtøy og ville helst ikke på skolen på gymdager. Kjære vennen min, ingen ønsker å ha gym når man blir spylt ned med kaldt vann og slått med våte håndklær i garderoben. Forskjellen nå var at denne nye skolen hørte på oss og gjorde noe med problemene. Ting ble rettet opp i og ting ble tilrettelagt. Dette gjorde at vegringen ble mindre.

Vår kunnskap om dysleksi og ADHD vokste seg bredere. Vi lærte mye og kunne legge bedre til rette for deg. Etter svært stor skepsis hos mor, ble det oppstart på medisiner. De hadde effekt og vi så at dette var noe som var til hjelp for deg i din hverdag. Ja ja, tenkte jeg når min lege foreslo antidepressiva til meg. Må vi putte medisiner i deg, kan vi jammen putte medisiner i meg og. Det ble en ny type hverdag som var ganske behagelig. Helt til sommeren kom. Hvor kom denne angsten din fra? Vi byttet medisiner noen ganger før vi landet på den som ga deg best effekt. Første året på ungdomsskolen gikk på sin måte. Alternativ skole ble søkt men avslått. Og det som hadde passet så bra for deg.

Nå hadde jeg de siste to årene tenkt at det måtte være noe mer enn ADHD. Dette ble tatt opp, men bekymringen min ble ikke delt. Det ble min bekymring til odel og eie. Hadde de bare sett det jeg så. Ungdomskoleårene gikk med rop om hjelp og stor frustrasjon. Noen på skolen så hva du strevde med og prøvde alt i sin makt å få hjelp til deg. Men PPT sa nei. Du var fortsatt ikke hardt nok rammet.  Skolevegringen kom tilbake sterkere enn noen gang, gym ble helt utelukket fra din side og du var snart helt borte fra oss. Innesluttet, usikker, redd, mistet troen på deg selv og andre. Jeg hadde gjentatte ganger tatt opp at det måtte være noe mer her, og nå var det noen som delte bekymringen min. En liten stund. Men igjen så ble den bare min.

Kunne de bare ha hørt.

Beskjeden vi fikk like før du gikk ut av niende klasse kom nesten som en bombe. Du skulle få det siste året på alternativ skole! Mente de det virkelig? Eller kom de til å ombestemme seg om en stund?

Turte vi å tro på det her? Joda, sant var det. Du skulle få fem dager i uke. Full plass! Lykke, tenkte vi, og det med god grunn.

Den sommeren ble det bestemt at dine medisiner skulle byttes igjen. Nå hadde vi i løpet av året fått like bokstaver og jeg hadde også begynt på medisiner. Jeg leste meg opp på enda mer av dette, og med god hjelp fra nære og kjære, ble det en enkel sak og bytte disse. Effekten ble bedre enn vi håpet.

Gutten vår kom tilbake! Du smilte igjen, lo igjen, fleipet igjen og så glad ut igjen! Du merket det ikke selv, men for oss var forskjellen helt avgjørende. Dette var riktig! Høsten kom og du skulle begynne på alternativ skole etter en myk overgang. Dagen gikk, du kom hjem og jeg spurte som vanlig hvordan skoledagen hadde vært. Du svarte at den hadde vært kjempefin. Jeg så på hele deg at i dag var dette helt sant. Jeg spurte hva dere hadde gjort, og for første gang i historien, klarte du å fortelle noe fra skoledagen din! Og for et noe! Du fortalte med det største engasjement om dagen ned i detaljer, hvem, hva og hvor. Du strålte om kapp med sola imens mine øyne ble fylt til randen av tårer. Å kjære tid, tenkte jeg, han er virkelig glad. Denne gleden hadde vi ikke sett hos deg på mange år. Vi visste jo at det var nettopp dette du trengte, men noen ville ikke høre.

De vet det nå.

Vi så med stor glede hva dette siste året gjorde med deg. Du ble sett. Du ble hørt. Du ble forstått. De ga deg mestringsfølelse. De ga deg selvtillit. Og det ga deg tilbake troen på deg selv! Den troen som sakte men sikkert ble borte med årene.

Etter kun få måneder hadde de allerede fanget opp deg og dine behov. De satt allerede og fortalte meg ting vi hadde ropt om siden i andre klasse. Jeg satt med tårevåte øyne og lurte på om disse fantastiske menneskene faktisk var virkelige. De var det! Og de klarte å se! Dette hadde jeg mistet helt troen på.

Men de så hele tiden.

Vi hadde tett kontakt og svært godt samarbeid med denne skolen. De tok del i alt. De tok til og med initiativ til ting jeg ikke hadde tenkt på selv! Jeg hadde nå maset om dette «noe mer enn ADHD» i over to år, og når vi hadde et møte med BUP og skole, tok jeg det opp igjen. Jeg spurte skolen rett ut om dette jeg hadde bekymret meg over i lang tid. Jeg sa at jeg nå hadde bedt om en utredning for ASD i så lang tid, og spurte om skolen var enig i at dette gjøres. Det tok ikke mange sekundene før det kom et ja. Hva? Haken min datt nok omtrent ned i knehøyde. Bekymringen min var ikke bare min lenger. Og du hadde ikke vært der i mer enn et halvt år. Så etter noen forberedelser og svært bestemte meninger, ble henvisningen sendt.

Endelig!

Fem år skulle det ta før noen så utfordringene dine og gjorde alt de kunne. Da kom det krav på tilpasset undervisning. Og nesten tre år skulle det ta før denne henvisningen ble sendt. Så nå sitter vi her da, midt i utredningen, en samtale med pappa og meg, og en samtale med deg var det som skulle til før noen så! Svaret var soleklart. Du har tenkt helt riktig. Det er veldig bra du ikke ga deg! Dere har vår fulle støtte. Her er det noe mer enn ADHD. Her er det mye. Dette skal vi finne ut av. Dette skal vi hjelpe dere med. Dette er helt klart innenfor ASD!

De så det med en gang ...

Femten kilo datt av fra hver skulder. En diger klump i magen gikk i oppløsning. Hodet ble tomt, så fullt, så tomt igjen. De så det! Endelig, etter ni år med bekymringer, så noen det jeg ser. Det var ikke bare noe som hørte til alderen. Det var ikke bare det som hørte med de andre diagnosene. Det er ikke sånn alle andre er. Tankekjøret mitt nådde nye høyder, og jeg gikk rett i bakken.

Kjære vakre gutten vår, diagnosen du nå får, gjør at du ser verden på en annen måte enn oss. Du tenker annerledes. Din verden er mye mer konkret enn min og pappa sin. Brikkene faller på plass nå.

Selvfølgelig ble du sliten i barnehagen, du har ikke det filteret som trengs for å sortere ut uvesentligheter. For deg er alle inntrykk like store og sterke. Alle lyder er like høye. Selvfølgelig gråt du da du ble sliten av dette, du ble overbelastet av inntrykk og forsto ikke alle. Selvfølgelig ville du snakke med alle mennesker, du var jo alltid glad og utadvendt selv, og forsto ikke at ikke alle andre også var det.

Selvfølgelig var ikke lagspill noe for deg, de spilte med noen koder seg imellom som du ikke hadde fått. Selvfølgelig klarte du ikke å være på en skole med over fem hundre andre elever og lyden det ga, du ble igjen overbelastet. Selvfølgelig påpeker du fakta, det er jo helt sant. Det er kaldt med is i magen og griser kan ikke fly. Du kverulerer ikke, du påpeker fakta, det er konkret og riktig for deg. Og selvfølgelig vokste du på det siste året, der snakket de så du forsto, der jobbet de så du forsto.

De så HELE deg vennen.

Så da sitter vi her, litt lettet, litt trist, litt av alt, men aller aller mest lykkelig for at noen endelig så hva vi ser, før noe gikk galt! Vi har nå mer forståelse og skjønner mer av hvorfor. Så nå starter vi på en ny vei, nå må vi lære oss å tenke på en ny måte. Det går vi inn for med hud og hår. Du har nå kompensert og kamuflert dette for verden i femten år! Nå er det din tur til å få kompensasjon! Vi skal gjøre alt vi kan for å forstå dette og legge til rette for deg så godt vi kan, sånn at resten av livet ditt skal gå så smertefritt som mulig.

For nå vet vi alle!

Om forfatteren

Kronikken er skrevet av en mor fra fra Indre Østfold. Hun ønsker å være anonym, men forteller til Smaalenenes Avis at bakgrunnen for å skrive teksten var ting hun hadde tenkt på og grunnet over i mange år, og at det ble en måte å få tømt hodet sitt på.

– Det ble lettere å forklare og få folk rundt til å forstå gjennom denne teksten, sier hun.

Moren forteller at mange gode tilbakemeldinger fra personer som har lest igjennom teksten også har vært oppmuntrende.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags