Slik hedrer gamletreneren Vibeke Skofterud: – Hun var best som person utenom skisporet

Steinar Mundal til høyre.

Steinar Mundal til høyre. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Les Steinar Mundals minneord etter Vibeke Skofterud.

DEL

EIDSBERG: Kjære familie, venner og alle som er til stede. Jeg er takknemlig for at jeg får fortelle litt om bekjentskapet, samarbeidet og vennskapet mitt med Vibeke. Jeg kalte henne et rotehue og et fyrverkeri. I sorgen glemmer vi å huske Vibeke som en person som var gjennom alt. Jeg har satt opp fire enkle ord som beskriver Vibeke: Glede, raseri, ydmykhet, stahet. Av og til kom alt dette på en gang. Det ble ganske heftig. Vibeke kom tilbake med de blå øynene og det fine smilet. Da var Vibeke trygg og god. Hun var god, men ikke den beste i verden på ski. Resultatene viser at hun ofte var der oppe, selvfølgelig. Stafettmedaljer og gull, men hun var best som person utenom skisporet. Vibeke kunne vært mer seriøs som skiløper, men da hadde hun mistet alt det rå og fantastiske på yttersiden av skiløpingen. Hun var akkurat slik Vibeke skulle være.

«Vibeke var glad i fart og kjørte fort»

I januar 2006, i klubbhuset på Kongerud, møttes to slitne personer. Det var meg selv og Vibeke. Vi hadde hver vår historie, som jeg ikke skal gå inn på. For jeg tror folk veit om den. Fra den dag hadde vi en livslang og god tone. Vibeke sa noe min vei, som kunne være brukbart. Jeg så faktisk Sammen ble vi ganske så gode. Vibeke var glad i fart og kjørte fort. Når Vibeke var på tur ristet fotoboksene. Som gammel politimann ga jeg Vibeke et tips om å skaffe seg et reserveførerkort. Det tror jeg også hun hadde.

«Jeg har ikke penger til bussen hjem. Kom og hent meg.»

Hun kunne sende meg meldinger når som helst, selv midt på natta. Det kunne stå «God natt, min venn. Jeg er glad i deg." Det var uproblematisk for meg å vise til kona mi. Uka før påske kom Vibeke oppom hjemme hos oss. Hun var ofte innom der. Hun kom med tulipaner og ringte på døra. Hun hadde litt dårlig tid. Hun sa «jeg har dårlig tid», «god påske» og «ha det», så spant hun ut av gårdsplassen. Slik var av og til Vibeke. Hun kunne ha dårlig tid, men Vibeke husket alltid på oss. Det var en gang vi var veldig uenige. Det var i forbindelse med Vasaloppet. Hun var helt bestemt på at det skulle hun gå, mens jeg mente Vibeke burde gå Holmenkollen og Falun. Da sa hun ordrett, for det skrev jeg ned: Jeg skal gå Vasaloppet, Steinar. Jeg driter i armen, jeg driter i Holmenkollen. På Falund skal vi uansett delta på festen. Det var slik Vibeke var. Det som skjedde var at hun faktisk vant Vasaloppet og festen i Falund. Da Vibeke la opp fikk jeg en del spesielle tekstmeldinger på mobilen. «Har lagt opp. Jeg sitter i et busskur i Vestfossen med rulleski på beina. Jeg har ikke penger til bussen hjem. Kom og hent meg.»

Vibeke var en av utøverne som hvem som helst så opp til og digget. Vi var profesjonelle som utøver og trener, men vennskapet virket alltid sterkere. Takk Vibeke, for alt du har gitt oss alle. Du blir med oss for alltid. Hvil i fred, men pass på å spre glede der du er nå, og kanskje litt kaos.     

Artikkeltags