Brynjar (18) mistet beinet i trafikkulykke – nå trener han for fullt til Paralympics

Av

Brynjar Rikhardsson (18) mistet beinet i oktober i 2016. Pågangsmotet hans kan få ham til Paralympics.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

– Kan du fortelle om ulykken?

– Kjæresten min, Martine Vaz Pedersen, og jeg skulle ta oss en kjøretur før middag. Vi kjørte på en lang slette, og skulle til å svinge. Så ble vi truffet. Jeg lå der og så at beinet mitt var borte. Det ble revet av i sammenstøtet, og det var et skrekkelig syn. Martine ble også skadd. Hun fikk hjernerystelse og brakk også beinet.

– Hvordan har tiden etter ulykken vært?

– Jeg har drevet med mye opptrening. I løpet av de første fire ukene fikk jeg protesen min. Denne har jeg måttet lære meg å gå med, noe som har vært vanskelig og smertefullt. Jeg har hatt det vanskelig psykisk, for jeg måtte godta at dette kommer til å være resten av livet mitt.

– Hvordan har forholdet deres blitt påvirket?

– Vi har begge hatt våre egne problemer i etterkant av ulykken. Til tross for det, har vi klart å holde sammen og fortsette å støtte hverandre. Det er det viktigste for oss.

Artikkelen fortsetter under bildet

Lærer å gå: Opptreningen har vært en lang prosess. Brynjar Rikhardsson sier selv at han må bli sterkere i hoftene.

Lærer å gå: Opptreningen har vært en lang prosess. Brynjar Rikhardsson sier selv at han må bli sterkere i hoftene. Foto:

– Hvordan har livet ditt blitt påvirket av ulykken?

– Jeg merker at jeg er ganske redusert i forhold til før. Jeg sliter med å komme meg opp bakker, noe som jeg aldri tenkte på tidligere. Det er en stor omveltning fra det livet jeg hadde før. Jeg har også møtt mennesker som jeg ikke hadde møtt hvis ikke ulykken hadde skjedd, og det betyr mye for meg.

– Hva har vært motivasjonen din?

– Helt siden ulykken har jeg hatt et mål om at jeg skal kunne gjøre de samme tingene som jeg kunne før. Dermed var idretten en tanke som slo meg raskt. I og med at jeg måtte legge fra meg håndballen, strømmet det konstant nye ideer rund i hodet mitt. Da jeg var på Sunnaas sykehus møtte jeg tilfeldigvis Rolf Einar Pedersen. Han er den nest beste kjelkehockey-spilleren i verden. Det var slik jeg ble introdusert for denne sporten. Heldigvis var jeg på rett sted til rett tid. Nå har jeg trent kjelkehockey i omtrent seks måneder, og jeg er storfornøyd.

– Hvor trener du og hvor ofte?

– Treningene er i Jordal i Oslo, så det tar noen timer med kjøring til og fra trening. Jeg har utrolig snille foreldre som vil kjøre meg, og det blir lettere nå som jeg selv har fått billappen. Treningene varierer fra tre til fire ganger i uka, og innholdet er forskjellig fra gang til gang. I begynnelsen måtte jeg bli vant til kjelken og måten jeg beveger meg i den. Nå driver jeg med mer spesialisert trening, hvor jeg øver på å slå ballen til medspillere i tillegg til å skyve meg selv framover.

– Hva er målet ditt med sporten?

– Jeg har brukt idretten som medisin etter ulykken. Derfor satser jeg hundre prosent på den. Drømmen min er å komme til OL-Paralympics. I mellomtiden må jeg være dedikert og målrettet. Dette er noe jeg gleder meg utrolig mye til.

– Du har fått billappen. Hvordan har du klart det?

– I begynnelsen trodde vi at familien måtte skaffe seg ny bil, på grunn av handikappet mitt. Jeg ville gjerne prøve å kjøre bil med manuelt gir. Foreldrene mine øvelseskjørte mye med meg, og jeg har funnet en måte som fungerer for meg. Dette gjør jeg ved å la beinet ligge på clutchen mens jeg kjører, og trykker den inn ved behov. Jeg fikk nylig lappen og kjører mye, så jeg er glad for at jeg prøvde.

– Har du fått utstyret du skal bruke på treningene og på kamper?

– Nei, ikke ennå. Alt utstyret må tilpasses, og det tar litt tid. Nå venter jeg på utstyret, for snart er det klart. Det gleder jeg meg til. Da slipper jeg å låne utstyr hver gang.

Send inn tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags