Gå til sidens hovedinnhold

- Livet ble ødelagt

Artikkelen er over 11 år gammel

En familie fra distriktet sier de har fått livet ødelagt etter at barnevernet uten angivelig forvarsel tok deres syke sønn.

– Jeg kommer aldri til å glemme den 6. februar i år. Sønnen vår var på sykehuset i Fredrikstad, og uten forvarsel kom barnevernet og tok ham. Jeg fikk ikke en gang forklare ham situasjonen. Jeg ble kastet ut. Deretter fikk vi ikke snakke med ham eller møte ham på tre uker. Barnevernets begrunnelse er at vi som foreldre ikke kan ta hånd om ham. Men han har vært flere ganger på sykehus det halve året som barnevernet har hatt ansvaret for ham, enn i de ti årene vi hadde ansvaret. Og i disse dager er han lagt inn for 14. gang på et halvt år, forteller guttens far og legger til:

– Vi får heller ikke beskjed om innleggelsene, det er gutten selv som ringer hjem når han er i stand til det. Ved et tilfelle var det veldig kritisk, gutten vår havnet på hjerteovervåkingen, han kunne ha blitt borte uten at vi hadde fått være hos ham. De ansvarshavende har ingen empati. Årsaken tror jeg er at vi har tvilt på legenes kunnskap når det gjelder vår sønns sykdom og barnevernet har gjort saksbehandlingsfeil, noe Fylkesmannen har gitt oss medhold i, hevder han.

Diabetiker

– Vår sønn har diabetes mellitus type 1, og på sykehuset sier de at kroppen hans til tider ikke gjør seg nytte av tilført, kunstig insulin. Det er med andre ord vanskeligere å regulere blodsukkeret hans enn for de fleste andre diabetikere. I de ti årene han har hatt sykdommen har det vært både oppturer og nedturer, men han har i all hovedsak levd et aktivt liv som alle andre unger. Men han har også opplevd føling og syreforgiftning, forteller faren.

Da gutten var 11 år gammel ble han lagt inn på sykehus i Fredrikstad. Familien begynte å tvile på legeteamets kompetanse, og uten sykehusets samtykke fikk de gutten overflyttet til Ullevål universitetssykehus.

– Han ble lagt inn ved SØF rundt 20. august 2006 og utskrevet til Ullevål 22. november. Den 29. november var han frisk og ble utstkrevet fra Ullevål, sier faren.

– Det legene i Fredrikstad ikke hadde klart på uker ble ordnet på en uke på Ullevål, forteller familien og legger til:

– Det føltes som om vi var kommet til en helt annen verden av forståelse og kunnskap. Men dette førte til en isfront mellom legene i Fredrikstad og oss, hvilket også innebar at gutten selv ble utsatt for direkte spydigheter og nedlatende ord fra ledende personell, hevder familien.

– Dette reagerte vi som foreldre sterkt på og forklarte det i rene ordelag. Bak vår rygg tok sykehuset kontakt med barnevernet, hevder faren.

– Deretter gjorde barnevernet saksbehandlingsfeil, mener familien.

– I vinter hentet barnevernet sønnen vår. Vi fikk ikke komme i nærheten av ham. Han ble fratatt mobilen slik at han ikke skulle kunne ringe hjem, men det gikk de tilbake på, ettersom det også var en sikkerhet om han ble syk.

– Livet ødelagt

– Vi har fått livet ødelagt etter dette. Jeg har jobbet i det offentlige det meste av min yrkesaktive periode, og har vært stolt av det. Jeg har trodd at barnevernet alltid har tatt hensyn til barnets beste. Etter vårt syn er det det mest naturlige i verden at vi som foreldre setter egne barn øverst på prioriteringslisten, deres ve og vel betyr uendelig mye mer enn all verdens gods og gull, sier faren og mener at deres historie kan oppsummeres med at barnevern og helsepersonell ikke tåler kritikk.

– Alle kan gjøre feil, men det må da også forventes at de aksepterer det. Men i barnevernet sopes alt under teppet og taushetsplikten er påskuddet for å fordekke sannheten og ikke minst beskytte seg selv, hevder guttens far.

– Det kom som et skudd i brystet da barnevernet tok meg, jeg fikk ikke se mamma og pappa på tre uker, jeg fikk ikke være sammen med familien i sommerferien. Jeg har bare truffet dem noen lørdager dette halve året. Jeg er veldig lei meg og jeg vil hjem. Men det bryr barnevernet seg ikke om, sier han.

Fryktelig redd

– De jeg bor hos vet ingen ting om diabetes, og jeg får ikke styre medisinene selv, hevder han. – Jeg kommer ikke i nærheten av dem engang. Så blir jeg syk når jeg er ute vet jeg ikke hva som kan hende. Jeg prøver å holde motet oppe selv om jeg har et stort savn. Mamma og pappa har gjort jobben sin helt siden jeg fikk sykdommen. Dette kan de, og det er hjemme, sammen med familien jeg kjenner meg trygg, sier 14-åringen.

– Jeg hadde sykehusinnleggelser før også, men i løpet av dette halve året som jeg har bodd i fosterfamilie har jeg vært innlagt 13 ganger. For fem ganger siden havnet jeg på hjerteovervåkingen, jeg var dødssyk, jeg kunne ha forsvunnet. Jeg er livredd for at det skal skje igjen.

Savner familien

Barnevernet tok også mobilen, men det endret seg. Dermed kan han nå ringe mamma og pappa, men det får han egentlig ikke lov til av barnevernet.

– En gang fikk jeg besøk av søsteren min på sykehuset. Så ringte jeg mamma og hun kom til sykehuset også. Etter fem minutter ble hun kastet ut av barnevernet, og jeg fikk ikke besøke familien den uken. Nå gjør jeg som de sier, ellers blir det bare verre for meg.