Olav Strand bidrar i fagbok: – Bygger på erfaringer fra mottaket i Hobøl

FORSTERKET AVDELING: Siden 2005 har Hobøl mottak hatt en forsterket avdeling med 18 plasser. Hit kommer flyktninger som sliter med sin psykiske helse. – Det er viktig at vi har faste ansatte som snakker ulike språk. Det gir trygghet for folk som sliter, sier Strand.

FORSTERKET AVDELING: Siden 2005 har Hobøl mottak hatt en forsterket avdeling med 18 plasser. Hit kommer flyktninger som sliter med sin psykiske helse. – Det er viktig at vi har faste ansatte som snakker ulike språk. Det gir trygghet for folk som sliter, sier Strand.

Et rakettnedslag i Kabul eller et brev fra UDI kan få et menneske på flukt til å trave hvileløst rundt dag som natt.

DEL

HOBØL: Det er da det er viktig for Olav Strand og de andre ansatte på Hobøl mottak å være der for beboerne.

– Da rydder vi vekk alt annet og spør om de vil snakke med noen, om det går bra med deres nærmeste. Og hvis de har fått et brev fra UDI er ikke alltid de har forstått hva som står i det engang, sier Olav Strand.

10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse, og boken «Asylsøkere og flyktninger – psykisk helse og livsmestring» lanseres med fagseminar i Oslo.

Temaer som berøres er seksuell helse, barnas situasjon og familiegjenforening. Erfaringene på Hobøl mottak danner bakteppe for Olav Strands bidrag om sårbare og særlig hjelpetrengende asylsøkere.

– Hvordan kom denne boken i stand?

– Det var i forbindelse med den store flyktningstrømmen i 2015, blant annet på grunn av krigen i Syria, at det ble et behov for å samle og systematisere den kunnskapen som fins. Det var Rådet for psykisk helse som tok initiativ til samling av fagfolk. Det var stort behov for en slik bok, og den ble skrevet nærmest på dugnad.

LES OGSÅ: Fikk veslejenta trygt ut fra Aleppo: – Kjørte siksakk gjennom bomberegnet

– Hvorfor trenger man en slik bok?

– På lokalt plan er det svært begrenset kunnskap om psykisk helse hos mennesker på flukt. Man vet ikke helt hva man skal gjøre i møte med psykiske problemer, og det er ikke ressurser til å henvise dem videre heller.

– Hvordan arbeider mottakene med denne gruppen?

– Det hele startet med at vi ble spurt om å ta imot en svært utagerende og traumatisert flyktning i 2004. Vi bygde opp en egen avdeling rundt ham på Nesset, og da fant UDI ut at det var smart å samle kompetanse istedet for å fordele problemer på mange mottak.

LES OGSÅ: Nytt senter skal integrere innvandrere

– Og hvordan blir personene møtt?

– De har jo ulike problemer så det er svært individuelt. Vi har lav terskel for å snakke med alle som mener de har et problem. Og vi dømmer absolutt ikke problemet. Vi oppfordrer beboerne til å støtte hverandre, og vi har krav om at beboere deltar på samtaler eller treff. Selv om beboeren er mistenksom og stenger oss helt ute i starten kommer resultatene på sikt.

– Har du et eksempel på noen som har hatt framgang?

– Ja, mange. Noen av dem har jeg beskrevet i boken, anonymisert, selvfølgelig. En beboer som isolerte seg fullstendig ble pålagt å ta bussen til Askim for å handle nye klær. Dette igjen førte til at han kom litt mer ut av rommet sitt, og begynte å gå seg en tur til Askim innimellom. Han har fått mye bedre helse, selv om han fremdeles er mistenksom og undertegner alt med: «Norge har ingen rett til å kreve at jeg signerer».


Artikkeltags