Det er en hel mengde flotte ting å si om Askims satsing til Grunnlovsjubileet, spelet «Henrich og Annichen – i skyggen av Langnes skanse». Særlig gjelder dette gode rolletolkninger, både av profesjonelle og amatører. Det lyser av Hanna-Maria Grønneberg og Jon Arne Arnseth der de danser over fjellknausene. Men vi har også fine lokale rolleprestasjoner, for eksempel Gunnhild Haare som en fattig husmannskone og Einar Bjorvand som sokneprest Hiort. Benjamin Lillebekk (17) fra Mysen virker som han er født på scenen i rollen som krigsprofitøren Hans, et navn å merke seg.

En annen god ting er å se Folkeparken som et flott scenerom. Det er et smart regigrep av Eidsbergs kultursjef Knut Olav Brekklund Sæves å legge forestillingen til kvelden, så man får lyssettingen til hjelp med å dele opp det tross alt store scenerommet. Lyd og lys fungerer upåklagelig og binder rommet sammen.

Eidsbergs kantor, Vidar Hansen, øser av sin rike kunnskap om Østfolds musikktradisjon på denne tida. Folkemusikktemaene med fløyte og fiolin virker autentisk og fungerer godt som stemningsskaper i scenene.

Gode enkeltelementer til tross, helheten klaffer ikke helt. Det er som et av disse halvmislykkede kjærlighetsforholdene, der det bare ikke klikker. Også for en teateroppsetning kan veien frem være brolagt både med hardt arbeid, gode intensjoner og masse penger uten at man får det helt til. Dette gjelder også for «Henrich og Annichen». Kanskje det hele starter med at regjeringen har pøst ut en masse ressurser på å feire 200-årsjubileet til Grunnloven, allerede her gis føringer som kan stå i veien for en stor teateropplevelse.

Blant annet er dette en tid som er blitt voldsomt fjern for oss. Noe kan vi som er født på 60-tallet forstå, vi har hørt besteforeldres barndomsminner med en kjøttbit på 12 unger og spekesilda som bare vokste og vokste i munnen. Men de ufordragelig late oljebarna vi har fått?

Vi snakker om en tid med skjær nød, en femtedel av Eidsbergs befolkning sultet i hjel i årene 1807-1814. Hele Europa var i krig, vanlige folk som ikke engang kunne lese skulle forholde seg til et høytravende politisk spill hvor Norge var et krigsutbytte. Uansett hva av dette vi har lyst til å se mer av, så lykkes ikke «Henrich og Annichen» på samme måte som Lenseteatret eller «Svidd gummi» å bringe historien nært oss.

Det selv om alt er gjort etter boka. Etter mitt skjønn er det hovedsakelig på manussida det svikter for spelet. Personene vi møter blir sjelden mer enn pappfiguerer som flagerer ut og inn og sier noe om blokkade eller barkebrød eller svensker. Når man har to millioner og et helt teaterapparat til rådighet skulle man kunne forvente at vi får innsikt i historien rundt Langnes på en måte som rører og beveger, hvis ikke kunne man jo like godt få Per Kristian Skulberg til å holde et foredrag og heller bruke pengene på noe som svinger.

Det er kun en scene i dette spelet hvor teatret virkelig viser sin styrke, og det er selve slagscenen. Her virker lyd og lys, skuespill, effekter og musikk sammen i et kraftfullt hele. Dessverre er det ikke nok til å få denne anmelderen til å finne fram femmeren.