Født for å bli gitt bort

Artikkelen er over 12 år gammel

Her ble hun født i all hemmelighet, her ble hun minutter senere senere tatt fra mor for å bli adoptert bort. Møtet med huset i Mysen som har vært fødestue, ble sterkt for Christin Holm (54).

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Christin Holm (54) fra Horten deler skjebne med hundrevis av andre kvinner – og menn – i samme aldersgruppe. I et drøyt tiår etter andre verdenskrig var den romslige toetasjes villaen i Mysen åsted for et stykke kvinnehistorie – og barne- og adoptivhistorie – som nesten ikke har vært omtalt. Det er historien om kvinnene som kom i uløkka, som ikke selv kunne fostre opp barna sine, og som dro til Mysen for å føde hos jordmor Magnhild Karlstrup Lunder i Gamleveien.

Christin Holm, eller Tante Propell, som hun kaller seg, reiser Norge rundt og kurser og instruerer i teater og ablegøyer. Men starten på livet var verken teater eller moro. Det begynte med drama, men det var et stykke realisme som bare noen få kjenner til. Alle de involverte, enten det var mødrene, fedrene, barna, de som arbeidet på fødestua eller andre, har tidd om det de visste.

Christins mor fikk aldri se det lille barnet sitt. Det var som avtalt. Hun hørte gråten hennes da hun ble født – og angret bitterlig på at hun hadde skrevet under på at barnet skulle adopteres bort. Men det var for sent. Et ektepar i Horten som ikke kunne få barn, var allerede kontaktet. De ble først tilbudt en gutt, så én annen. Men sa nei begge gangene, de ville ha ei jente.

– Dere kan jo skaffe dere en hund i mellomtiden, ble det antydet.

– Nei, vi venter på tulla vår, svarte de to.

Så: – Barnet kommer med Bastøferja søndag, var beskjeden ekteparet fikk en fredagskveld i april 1951. Mindre enn to døgn etter at hun ble født var Christin på plass hos sine nye foreldre, mamma og pappa, i Horten. Mor dro tilbake til Oslo – uten barn. Det var avtalen for henne som for de aller, aller fleste som kom til fødestua i Gamleveien.

– Dette er sterkt. Jeg kjenner det. Det er her jeg ble født.

Tårene er ikke langt unna. Christin snur seg bort – mot huset. Studerer det.

– Hvilken etasje ble jeg født i, undres hun.

I dag er den romslige villaen bygd om til et lite leilighetskompleks. Christin vil gjerne inn i huset, men ingen er hjemme denne fredagsformiddagen hun besøker Mysen for aller første gang. Hun har hatt teater-kurs i Hobøl, har venner i Rakkestad og kjørte forbi på E18. Men har aldri tidligere vært i Mysen. Ikke før nå.

Det fantes "fødestuer" som dette flere steder i landet. Behovet var stort. Det var nemlig mange kvinner som ble uønsket gravid. Og det var mange menn – og mange familier – som ikke ville ta ansvar for et uønsket barn. I mange tilfeller sørget mennene selv eller deres familier – ofte velstående – for at kvinnen kunne gjennomføre fødselen i på et sted som det i Mysen. Faren kunne være såkalt godt gift fra før, eller han kunne ikke gifte seg med barnets mor fordi hun sto langt under mannens rang. Viktigst av alt; ingen måtte få nyss om graviditeten og barnet.

Christins mor er på mange måter litt atypisk "klient". Hun rakk så vidt til Mysen denne fredagskvelden i april før barnet kom til verden. Smaalenenes Avis har snakket med mange eldre eidsberginger som kjente til fødestua. De fleste ønsker ikke si hva de vet. Men etter samtaler med mange, sitter vi igjen med om lag følgende bilde av fødestua og virksomheten der:

Mange av de gravide kvinnene ble sendt til Mysen straks det begynte å vise at magen vokste, kanskje var de bare tre-fire måneder på vei. De kom fra hele Sør-Norge, fra Bergen, Gudbrandsdalen, Oslo. Selvsagt kunne ikke kvinnene bare drive dank, de ble satt i jobb på gårder rundtom i Eidsberg. De fikk aldri jobb i butikk eller steder der de var synlige. Tross alt var det en skam å bli gravid uten å være gift den gangen.

Hva de har tenkt, hvordan de opplevde situasjonen sin, er ennå ikke beskrevet. Vi kan bare tenke oss hvordan det var å bli sendt bort fra seg og sine til et ukjent sted der respekten neppe var stor for disse kvinnene... Og så visste de hele tiden at de skulle føde ei lite jente eller en liten gutt, men ikke få se barnet, ikke få holde det, ikke få oppdra det. Det skulle bare settes bort.

– Da jeg var liten pleide pappa, med et glimt i øyet, å fortelle at jeg ikke kom med storken som andre barn. "Du kom med ferja, du", fortalte han, og det syntes jeg var en fin forklaring. Mamma og pappa, som jeg kaller mine adoptivforeldre, la aldri skjul på at jeg var adoptivbarn. Og den dagen jeg fylte 20 og ble myndig, dro jeg til Fylkesmannen og fikk se hvem som var mine kjødelige foreldre. Noen år senere tok jeg kontakt med min mor. Vi fikk etter hvert god kontakt. Også han som var oppgitt som far, kontaktet jeg, men traff ham bare én gang. Jeg er ikke sikker på om riktig barnefar ble oppgitt, forteller Christin Holm. Hun har en begrunnet mistanke om at hennes kjødelige far er en helt annen, og kom fra en familie som hadde råd til å fri seg fra en skandale ved å sende bort den gravide kvinnen – å betale seg ut av "uhellet". Og å sørge for at hun fikk en god start på yrkeslivet sitt.

Christin forteller om en trygg og god oppvekst fylt av kjærlighet hos mamma og pappa i Horten. Siden hun selv var adoptert, har hun alltid vært opptatt av adopsjon. Og hun funderer ofte på hvordan kvinner som fødte barna for så å gi dem bort var.

– Det må ha vært sterke kvinner som kunne gjennomføre dette, sier hun.

– Og de gjorde også noe stort og flott. De ga bort den fineste gave som tenkes kan. På en måte beundrer jeg også min mor som tok avgjørelsen om å gi bort barnet sitt. Ikke noe kan måle seg mot å gi bort sitt eget barn.

Christins mamma fortalte henne at de betalte 2000 kroner for å få barnet de ønsket seg. De sto lenge på liste, etterspørselen var stor. Også den gangen var det mange ektepar som ikke kunne få barn.

Det var jordmoren selv som kom til Horten med lille Christin. Mamma, som knapt hadde tatt i et så lite barn, fikk en rask og grundig innføring i babystell og babypleie før hun dro tilbake til Mysen. Flere fødsler var på gang.

Christin går tett inntil huset hvor hun ble født. Hun lener seg mot det ene hjørnet og bøyer hodet.

– Jeg kjenner det på atmosfæren, på vibrasjonene. Det er noe spesielt med dette huset, sier hun på vei ned Gamleveien noe senere.

– Men jeg hadde ikke ventet et slikt hus. Jeg har alltid sett for meg en større murbygning, som et slags lite hospital, mer lik de murhusene som er i Mysen sentrum, legger hun til.

Hun må igjen snu seg mot huset i Gamleveien. Så puster hun dypt inn. Og vet at hun kommer tilbake.

Les mer i vår elektroniske utgave!

Artikkeltags