Ber flere bry seg

Står opp mot mobbing: Ida Felicia Hansen (14) vil få flere til å bry seg, og slutte å mobbe. Med fortellingen «Bry deg» håper hun å gi folk en tankevekker.

Står opp mot mobbing: Ida Felicia Hansen (14) vil få flere til å bry seg, og slutte å mobbe. Med fortellingen «Bry deg» håper hun å gi folk en tankevekker.

Artikkelen er over 4 år gammel

Skribent Ida Hansen (14) tror mobbing vil ta slutt hvis alle bare bryr seg litt mer. Hun har satt ord på de vonde følelsene mange opplever.

DEL

14-åringen er elev på Askim ungdomsskole. Etter å ha lest flere saker om mobbing i media den siste tiden bestemte hun seg for å ta pennen fatt. Teksten sendte hun så inn til Smaalenenes Avis i håp om å få spredt sitt budskap om medmenneskelighet og omsorg.

– Jeg bare fikk over meg at jeg burde skrive noe. Jeg har opplevd utestenging selv, da jeg gikk på Askimbyen, men aldri blitt mobbet i større grad. Det jeg skriver er derfor ikke selvopplevd, understreker hun.

14-åringen har imidlertid dyp medfølelse for dem som blir mobbet. Hun mener det største problemet er at folk ikke bryr seg.

– Mange ser bare en annen vei, og gjør ingenting selv om de vet det skjer. Mobbing må stoppes med en gang det oppdages. Man må tørre å bry seg, og si ifra. Om det ikke slutter må man ta kontakt med lærere og foreldre. Jeg mener det er en plikt, sier Hansen.

Hun understreker samtidig at hun ikke har sett noe mobbing på Askim ungdomsskole. Hun har imidlertid venner andre steder i Østfold som blir mobbet.

–Min drøm er at all mobbing tar slutt. Det lager arr og ødelegger folks liv, konstaterer 14-åringen.

Med fortellingen «Bry deg» håper Ida Hansen å gi folk en tankevekker om hvilke konsekvenser mobbing kan gi, og ikke minst få flere til å bry seg.

«Bry deg» – av Ida Felicia Hansen (14)

Hun kikker ned på skoene sine, tenker at det er ikke som de har.

Hun tar på seg klærne, de har bedre stil.

Kanskje det er derfor Hun ikke er likt, fordi Hun ikke er bra nok.

Hun går til speilet for å ta seg en kikk, kanskje det er fordi Hun ikke er pen, at Hun ikke har en fin kropp, kanskje det er derfor de ikke liker henne.

Hun får ikke lov til å bruke sminke enda, er det derfor?

Eller så er det bare for at de tok en tilfeldig person?

Hun går opp trappa til rommet sitt, Hun gruer seg.

Hun senker farten, det gjør ikke noe om Hun kommer for sent,

da slipper Hun dem.

Hun hater den, skolen, skolegården er et mareritt og kafeteriaen er verst, Hun spiser på do.

Hun er på rommet sitt nå, Hun tar opp mobilen sin og øretelefonene.

Hun plugger øretelefonene i mobilen.

Akkurat da får Hun en anonym melding; Stygging.

Og enda en; Alle hater deg.

Hver dag, vært sekund. Det tar ikke slutt.

Hun skrur på musikk og setter på seg øretelefonene.

Det er nesten umulig å høre på musikk, Hun får meldinger hvert tredje sekund.

Hun er ute av døra nå, det er iskaldt ute.

Det er hvitt, ingen blader igjen på trærne.

Hun får en følelse i magen.

Den Hun får hver morgen da Hun går hjemmefra.

Følelsen er ubeskrivelig.

Det har ingenting med at noen sparket henne der dagen før gjentatte ganger.

Den er verre, den prøver å stoppe henne.

Det er kort til skolen, men hver dag føles det som en mil.

Fem minutter blir til hundre.

Steg for steg, tåre for tåre.

Hun vil ikke, Hun har ikke lyst, men Hun må.

Hun kunne drept for å få la være, men Hun må.

Hun kommer inn i skolegården, fem minutter før.

Nok tid for dem, dessverre.

Den verbale mobbingen er den verste, det har blitt alvorlig.

Utestenging, vold og over nett og meldinger.

Folk sender blikk til hverandre da hun er innenfor porten.

Der kommer de, «Faen» tenker Hun.

Nå skjer det igjen, det som skjer hver dag.

Hver dag i 6 år.

Her er de, de står foran Hun nå, Hun kan ikke løpe, de er for mange.

De står i en ring rundt henne, som hver dag.

En av dem tar kvelertak på henne for å greie å legge henne ned i bakken.

De som ikke står rundt i ringen og smiler har nå snudd ryggen til.

De bryr seg ikke og har ingen planer om å gjøre det, det har heller aldri gjort det.

Kvelertaket har de aldri brukt før, men det er forferdelig.

Det føltes som om de skulle drepe Hun, Hun rakk ikke å tenke før Hun var i bakken.

De ler, de ler med sorg i øynene, alle sammen.

Alle og en.

Imens sparker de henne, tusen slag i magen i sekundet.

Noen drar til og med i håret hennes, noen spytter på henne.

Hun ligger nede, men Hun forsvinner.

Tiden bare stoppet, de ble ikke ferdige før Hun hadde startet å gråte.

Et spark, en spyttklyse og der forsvant enda et hårstrå.

De spør hvordan det føles, hvordan det føles å være ødelagt.

De tror Hun ikke vet det.

Nå prater de med hat, rent hat.

Så deprimerende rent hat, sorg og rent hat.

Sorg i øynene og rent hat med stemmene.

Det ringer inn, endelig.

Det funker ikke å si ifra, det gjør ingenting.

Skoler gjør ikke jobben sin, skoler bryter loven ved ikke å gjøre noe. Man kan si ifra mange ganger men ingenting skjer. Mobbere trenger straff, de skader et menneskes liv. Man må kunne si ifra, så det kan gjøres noe med. Og skoler MÅ ta tak i det! De har en plikt, det har også øyevitner. Hvis du noen gang ser noen som blir mobbet MÅ du ta tak i det. Det er en plikt, det burde ikke være valgfritt.

Vi må bry oss mer.

Artikkeltags