Gå til sidens hovedinnhold

Verdensstjerne i grisehuset

Artikkelen er over 10 år gammel

Selv for en verdensstjerne kan veien være kort fra Wembley til et grisehus i Mysen.

Det er riktignok noen år siden Fish, eller Derek W. Dick som han er døpt, herjet verden med bandet Marillion. Onsdag kveld sto han i fjøset til Ingar Diskerud i Mysen og leverte en intimkonsert for 65 inviterte personer. Sånn kan det gå hvis man kjenner noen som kjenner noen. For Diskerud gikk en drøm i oppfyllelse.

Sykkeltur ...

Hvordan gikk så dette til? Det startet med en sykkeltur fra Mysen til Sør-Afrika.

20. juni 2009 begynte Heidenstrøm på en sykkeltur til Sør-Afrika, hensikten med turen var å vise at fotball kunne brukes til å mobilisere for å hjelpe flyktninger.

Reisen startet fra Oslo og endte på Robben Island i Sør-Afrika. Heidenstrøm ville samle signerte fotballdrakter. Han kjente Diskerud og den første drakten ble hentet i Mysen. Heidelstrøms manager og venn, Morten Eliassen fra Drammen, er også Marillion-sangerens manager i Norge. Eliassen fortalte Fish om Heidenstrøms prosjekt

Telefon i ødemarken

– Jeg syklet langs en øde strekning på vei inn i Russland da telefonen ringte. I den andre enden var Fish. Jeg tittet rundt meg for å se etter skjulte kameraer. Det endte med at Fish inviterte meg hjem til seg og ønsket å vite mer om prosjektet. Hans stempel på min store reise ble det første store, forteller Heidenstrøm.

Siden har både Elton John, Manchester United-stjernen Wayne Rooney og en rekke andre storheter gitt signerte fotballdrakter til prosjektet. Det hele endte med 621 drakter og mediedekning i 85 land. Draktene ble sydd sammen og vist fram under åpningen av Soccer City i Sør-Afrika før fotball-VM.

Ønsket til Mysen

Så var det veien til Mysen da. Hver eneste av de 333 dagene som Heidenstrøm syklet mot målet så ringte Ingar Diskerud for å følge opp vennen. Heidenstrøm stoppet i Skottland hos sin nye venn Fish og formidlet Diskeruds drøm. Å få sangeren opp i klatretårnet i Mysen, samt å holde en konsert i grisefjøset.

– Ingar er det vi i Norge kaller hel ved, sa Heidenstrøm til Fish.

– La oss gjøre det, sa Fish.

Onsdag kveld gikk Diskeruds musikalske drøm i oppfyllelse.

– Dette var stort. Fish har vi hatt på repertoaret i mange år. Dette var drømmen, men vi har flere planer. Vi har et mål om å få ham hit flere ganger. Vi har jo mange arenaer i nærheten som passer til slike konserter, sa han litt ordknapp etter konserten mens han fortsatt gikk rundt og kløp seg selv litt i armen.

Blid som ei sol

For det var en helt spesiell opplevelse for alle som var til stede. Undertegnede var selv en stor fans av Fish og Marillion under mesteparten av 80-tallet. Plutselig sto man der 50 centimeter fra helten som har skrevet låter som «Kayleigh», «Lavender», «Script For A Jester’s Tear», «Sugar mice», «Fugazi» og en rekke andre låter som tordnet ut av høyttalerne på gutterommet. Den klassiske stemmen runget i grisefjøset. Og ikke bare det. Han tuslet forsyne meg rundt som et helt vanlig mennesker og pratet med alle og enhver. Blid som ei sol og med en nærhet som varmet. Jeg vil tro at alle som overvar seansen aldri glemmer det. Det gjør nok ikke hovedpersonen selv heller.

– Det var litt som å være med i et reality-show. Hvor i all verden har jeg havnet, tenkte jeg. Så fikk jeg øye på klatretårnet og visste at vi skulle til gården til Ingar. Vi gjorde aldri slike ting som dette i Marillion. Jeg synes det er helt topp å være her. En fantastisk scene. Jeg liker rare opplevelser. Dramaet, nærheten til publikum og atmosfæren. Dette er fantastisk, sa en opplagt Fish etter konserten.

Egentlig skulle Fish bare spille et par låter hvis det passet sånn. Han ble tatt av stemningen og holdt en drøy times konsert. Han leverte og utleverte. Fish er en sterk formidler av tekster. Det ble også en solid porsjon allsang også på Fugazi.

– Jeg er skotsk, jeg skriver om ting jeg opplever. Det er min form for terapi. Nå gleder jeg meg til å sove over i brakkene på Høytorp fort, avsluttet Fish fornøyd.