De kalte ham en forræder da han gikk elektrisk, og nå blir Bob Dylan kalt en forræder igjen.

Denne gangen er det gamle 68'ere – de som påstår å ha støttet ham i tykt og tynt siden den såkalte "protesttida" på 60-tallet – som har fått nok av at den standhaftige musikklegenden alltid insisterer på å gå sine egne veier.

For mens Bono, Paul McCartney, Coldplay og deres bestemødre kjemper for å bekjempe verdens fattigdom, nå sist gjennom Live8, går Bob Dylan i en helt annen retning, hevdes det.

30. august slippes nemlig en ny Dylan-innspilling – en sjelden konsert fra kafeen Gaslight i Greenwich Village, innspilt i 1962.

Problemet er at den ikke er å få kjøpt i ordinære platesjapper. Skal man anskaffe den, må man troppe opp på kaffekjeden Starbucks i USA – av mange sett på som et like sterkt symbol på amerikansk kapitalisme og imperialisme som McDonald's.

Dylan har gitt Starbucks eneretten til å selge skiva i en begrenset tidsperiode. Er det rart den amerikanske kultureliten satte sin organisk dyrkede kaffe i halsen da de fikk lese om dette?

Ja faktisk, mener mange av de fremste Dylan-ekspertene.

Lay Latte Lay

For alle som tror Dylan har gjort noe som helst for å beholde protestsangeren i seg de siste årene, har nok sovet i timen.

– Det jeg holdt på med var sanger, ikke prekener. Hvis du ser nøye på sangene mine, tror jeg ikke du finner noe i dem som tilsier at jeg er en talsmann for noen eller noe som helst, sa Dylan da han ble intervjuet av programmet "60 Minutes" like før jul – hans første TV-intervju på 19 år.

Da nyheten om Starbucks-alliansen sprakk, ble det slått stort opp på forsiden til den britiske kvalitetsavisa The Guardian. De henviste blant annet til diskusjonsforumet på fan-siden Expectingrain.com.

- Dette er helt forferdelig. Han besudler musikkarven sin, skrev én av debattantene.

Redaktøren av Expectingrain.com er norsk, og heter Karl Erik Andersen.

- Dylan har flere ganger blitt beskyldt for sellout, blant annet da han solgte "The Times They Are A-Changing" til en bank, og da han selv ble med i en reklame for undertøysfirmaet Victoria's Secret. Grunnen til at folk har så høye krav til ham, er selvfølgelig at stempelet fra 60-tallet – da han ble protestbevegelsens frontfigur – henger igjen. Dylan skriver selv i biografien sin at de forsøkte å gjøre ham til "the toastmaster of his generation". Han hatet det, forklarer Andersen.

Dylan revisited

Første gang skaperen av protestlåter som " Masters of War" og "Blowin' In The Wind" tok et oppgjør med sin ikonstatus hos den amerikanske venstresiden, var faktisk i 1964. Da gikk han offentlig ut og ba om å bli kvitt protestsanger-stemplet.

Flere av protestlåtene er oversatt av Jan Erik Vold i boka "Damer i regn" fra 1977, som nylig ble reutgitt.

– Med disse sangene satte Dylan ord på det en hel generasjon tenkte. Det var 60-tallet som var den klassiske Dylan-perioden. Han var en kunstner med tidlig blomstring, mener Vold.

Utover 70-tallet skjedde det imidlertid ting som mange oppfattet som rart: Han fikk audiens hos paven da han stod fram som nyfrelst kristen på slutten av tiåret. Senere spilte han i Det hvite hus.

Han var aldri med på årets Live8, men stilte opp på Live Aid i 1985. Da avsluttet han – på politisk ukorrekt vis – med å be om at også noe av pengene skulle gå til amerikanske bønder.

Dylan-fans går en spennende høst i møte. Album nummer sju i " The Bootleg Series" slippes 5. september, Martin Scorseses Dylan-dokumentar "No Direction Home" kommer på DVD, og en rekke biografier er ventet.

Men mest oppmerksomhet får nok uansett Starbucks-skiva.

– Dylan er en smarting, og jeg tror nok han hadde forutsett at det skulle bli en del reaksjoner på dette. Han har nok en del moro av det som skjer nå, flirer redaktør Andersen.