– Jeg gleder meg til den dagen da jeg endelig kan få lov til å klemme igjen

Smaagraa-skribent Trond A. Enger gleder seg til å gjøre en spesiell ting.

Smaagraa-skribent Trond A. Enger gleder seg til å gjøre en spesiell ting. Foto:

Av
DEL

MeningerJeg hadde forberedt noe helt annet til denne mandagskommentaren. Det skulle handle om skamløshet og om hvor fint det er når de riktige folka er litt skamløse, og om hvor dumt det er at de som virkelig hadde trengt det, ikke eier skam. Men det får bli en annen gang. For jeg klarer jo ikke å la være jeg heller. Jeg klarer ikke å la være å snakke om det alle snakker om. Og det er jo ikke så rart. Det er jo helt usannsynlig, helt utenkelig, det som skjer. Så det er klart vi må snakke om det nå.

Eller nå? Mye kan ha skjedd fra torsdagen da jeg skriver dette og til mandagen, da noen kanskje leser dette.

Men her er status i skrivende stund:

Kongen har holdt tale til det norske folk, og det er midt i mars. Da ringer varselklokkene.

Kongen holder talen fra Kongsseteren, hvor han må være i karantene.

Da siver alvoret inn i alle.

«Alvoret gjør oss engstelige», sier kongen. «Uvissheten gjør oss sårbare.» «Mine tanker og mine bønner er hos dere alle nå» sier kongen. Såpass faktisk.

Og det er mer. Myndighetene tvinger nordmenn til IKKE å være på hytta si. Hytta, som er så mange nordmenns mest frihetsgivende og private sfære. Deres private paradis som de tvinges til å reise fra. Dette får en til å tenke på helt andre regimer enn det norske.

Og det er mer. Alle skoler og barnehager stenger. Det er teppefall for all kunst og kultur.

Kulturarbeidere og kunstnere har plutselig null i inntekt. Frisørene får ikke klippe, tatovørene får ikke tatovere og alle idrettsarrangement avlyses.

Og det er enda mer:

Nordlendingene vil ha innreiseforbund for alle de som kommer fra sør for Dovre. De vil ikke ha smittebefengte søringer inn i landsdelen.

Er det nå Dovre faller? Ingenting er som før. Ingenting er som vanlig. Alt er annerledes. Det er unntakstilstand.

Men egentlig er alle disse nye påbudene og bestemmelsene, de er bare forholdsregler, for at ikke noe mer dramatisk skal skje.

– Dugnad sier statsministeren.

– Solidaritetsdugnad, sier opposisjonslederen.

Og hele det politiske miljø er enig. Vi må gjøre dette. Det kommer til å koste. Alle partiene er enige om å bruke masse penger på privatpersoner og på næringslivet. Staten og det offentlige blir viktig i alles liv.

Og her har jeg bare hatt det smale nasjonale perspektivet. Under en promille av verdens befolkning bor i Norge, så dramatikken er enorm.

Hva gjør dette med oss? Hva skjer etterpå? Hva har vi lært?

Jeg krysser i hvert fall fingrene mens jeg vasker hendene, også holder jeg avstand, mens jeg gleder meg til den dagen da jeg endelig kan få lov til å klemme igjen, klemme lenge på alle de flotte folka som jeg kjenner.

Artikkeltags