Bildetekst

En menneskevenn fyller 90 år

Hun er glad i mennesker og lever for å hjelpe andre. Kontakten med barnebarn og oldebarn, korsang og arbeid for hørselshemmede er det gode liv for Synnøve Fjerdingen.
Publisert

Jubilanten tar imot avisens medarbeider hjemme i eneboligen i Trøgstadveien 99, rett ved Bergerkrysset i Askim. I dette nabolaget er hun så hjemme som noe menneske kan føle seg. For tenk deg at dette området som i dag er et boligfelt, en gang var 22-23 mål med jord som hørte til småbruket Langseth. Hvor familien hennes levde, med kuer, høns og griser, og både grønnsaker, poteter og korn til livets opphold på jordene. Her vokste Synnøve opp med foreldrene Lina og Martin Homstvedt, og seks søsken. Faren var byggmester og hadde flere ansatte. På låven tresket de kornet, med et treskeverk som han hadde bygd.

– En fantastisk god oppvekst. Vi var så sammensveiset og trygge. Selv i de mørke krigsårene hadde vi det ganske bra. Vi hadde venner overalt. Folk sto sammen og besøkte hverandre, minnes Synnøve Fjerdingen. Hun vokste opp i et hjem med mange gjøremål, men også sang og musikk og mye glede. Det har hun brakt med seg videre gjennom livet. Skolen var også en trygg havn. Synnøve gikk på Holterenga.

– Det var skole som det var greie på, det! Lærerne var helt topp. Olav Bjørang var faren vår, liksom.

Pianoet i stua vitner om 90-åringens musikalske interesse, og gir plass til innrammede fotografier av hennes kjære barnebarn og oldebarn. På veggen over pianoet henger et stort bilde av Synnøves svigermor Inga Fjerdingen – som ble 106 år – og to av barnebarna til Synnøve og mannen Torstein Fjerdingen. Han døde i 2009, og alle de seks søsknene til Synnøve er også gått bort. Hun fikk en sønn og en datter; for noen år siden døde sønnen, altfor tidlig. Synnøve var den nest yngste i søskenflokken sin. Født 9. desember 1927.

Småbruket Langseth, hvor Synnøve vokste opp med mor, far og seks søsken. Bildet er trolig tatt på begynnelsen av 1940-tallet.

Småbruket Langseth, hvor Synnøve vokste opp med mor, far og seks søsken. Bildet er trolig tatt på begynnelsen av 1940-tallet.

– Jeg hadde fire eldre brødre. En gang da jeg var liten, ertet de meg med at vi ikke skulle slakte gris det året. Da trodde jeg at jeg ikke fikk ha bursdag, fordi den alltid falt sammen med slaktingen før jul, ler Synnøve Fjerdingen.

Etter hvert vennet hun seg til at fødselsdager godt kunne feires selv om julegrisen ikke fikk sin bekomst akkurat det året. I dag fyller den høyst oppegående og aktive kvinnen 90 år – og hun blir behørig feiret på gården Hellerud hos hennes datter og svigersønn, Leni og Waldemar Zieba. Søndag fortsetter feiringen hjemme i Trøgstadveien.

– Med alle tantebarna mine, sier hun med glede i røsten. Hun har selv seks barnebarn og sju oldebarn. Noen av oldebarna er i 20-årene, voksne allerede. Det synes Synnøve er ekstra koselig. De unge kommer stadig på besøk. En kort tur innom bare for å slå av en prat gleder oldemor usigelig. Livet er godt.

Synnøve Fjerdingen har gode minner fra oppveksten og livet i Askim, samtidig som forholdet til barn, barnebarn og oldebarn er nært. På stueveggen henger et staselig fotografi av hennes svigermor Inga Fjerdingen, som ble 106 år, og to av barnebarna til Synnøve. Og av Hellerud, gården hvor familien bodde i årene 1987-2007. Pianoet har hun også et nært forhold til.

Synnøve Fjerdingen har gode minner fra oppveksten og livet i Askim, samtidig som forholdet til barn, barnebarn og oldebarn er nært. På stueveggen henger et staselig fotografi av hennes svigermor Inga Fjerdingen, som ble 106 år, og to av barnebarna til Synnøve. Og av Hellerud, gården hvor familien bodde i årene 1987-2007. Pianoet har hun også et nært forhold til. Foto:

– Enda du har mistet mange ...

– Vi hadde det veldig bra da alle mine søsken levde. Vi var en stor, men tett familie. Den eldste av oss bodde en kilometer unna gården, det var det lengste. Jeg er veldig glad for det vi har hatt. Klart det er tøft å miste de som står deg nær. Du blir satt tilbake. Men du må leve videre. Det er mye å leve for. Gode minner er viktig, en lever godt på dem også.

Synnøve mener hun har vært heldig gjennom hele livet. At hun har opplevd en del sykdom, vil hun ikke prate så mye om.

– Jeg har lagt det vekk, sier hun enkelt. Og gjentar at hun har vært heldig.

– Men det gode liv kommer vel ikke bare av seg selv?

– Jeg er jo glad i mennesker, vet du. Det gjør litt, det også. En positiv innstilling er så viktig. Tenk at du lever nå, kutt ut bekymringene. Du kan fordrive mye vondt med tanken.

Hun hadde 32 yrkesaktive år som røntgenfotograf på sykehuset i Askim, og ville ikke vært det foruten.

– Jeg begynte på det gamle sykehuset i 1964, og ble med over på det nye året etter. Før det sydde jeg, hadde mye å gjøre bestandig. Så manglet de folk på røntgen, jeg skulle hjelpe til. Da det nye sykehuset åpnet, sa overlege Hvoslef: «Du blir vel med over?» Han sa: «Du skal få læretida hos meg». Jeg hadde det veldig bra der, en flott arbeidsplass, smiler Synnøve.

Nå har hun vært pensjonist i over 20 år. De årene har på ingen måte vært preget av en stillesittende tilværelse i godstolen foran tv-en, selv om hun i dag holder seg oppdatert både gjennom fjernsyn og nettbrett. Sang og musikk og sosiale stunder kombineres med et aktivt samfunnsengasjement.

– Helt ærlig, jeg er ikke typen til å sette meg til, sier 90-årsjubilanten.

I 23 år har hun vært med i Tosebygda sangkor, og de rundt 25 medlemmene møtes stadig til øvelser.

– Nå før jul har vi det travelt. Vi skal fremføre julesanger både i Trøgstad kirke og Askim kirke, forteller Synnøve. Som ikke nøyer seg med korsang. I snart 20 år har hun samlet en gruppe på drøyt ti medlemmer til øvelser, sosialt samvær og opptredener rundt om.

– Vi kaller oss rett og slett Synnøves gruppe, smiler sjefen sjøl, som gjerne setter seg ved pianoet når de fremfører norske sanger og viser av god, gammel årgang. Det samme kan vel sies om medlemmene; den eldste er 98 år, og de yngste godt oppe i 70-årene.

– Vi liker å synge, og så liker vi kaffe, sier Synnøve Fjerdingen.

I 1985 ble hun medlem i Askim og omegn hørselsforening, hvor hun fortsatt er med.

– Jeg skulle hjelpe den eldste søsteren min, som var medlem av foreningen. Etter hvert begynte jeg å bli med på møtene. Jeg likte det. Det har vært mange turer og stor aktivitet i foreningen, forteller Synnøve.

Selv om hun ikke er hørselshemmet selv, vokste engasjementet. I ni år, fra 2005, var hun leder – og fra 1999 og inntil nylig likemann i foreningen, en viktig rolle hvor hun og andre likemenn reiste rundt og hjalp folk med høreapparatet. Som hørselsforeningens representant i Rådet for funksjonshemmede siden årtusenskiftet, har hun også mang en gang gitt råd og formaninger til Askims politikere. Omsorgen for eldre opptar henne sterkt.

– At eldre må vente på sykehjemsplass, når de har behov for plass og ønsker det selv, synes jeg er leit. Dessuten mener jeg vi må ha flere inn i omsorgen slik at ansatte, enten det er på Løkentunet eller i hjemmetjenestene, har mer tid til å prate med de eldre. Å ta seg litt tid betyr så utrolig mye. Det blir litt smått ellers, sier hun.

Synnøve er svært opptatt av omsorgen for eldre og for hørselshemmede. Her gir hun råd – og kaffe – til høyrepolitiker Knut Berntzen i 2013.

Synnøve er svært opptatt av omsorgen for eldre og for hørselshemmede. Her gir hun råd – og kaffe – til høyrepolitiker Knut Berntzen i 2013. Foto:

For dagens jubilant er det ingen tvil om hvor hjemme er. Det er huset i Trøgstadveien. Her klarer hun seg selv og stortrives, og her har hun gode naboer. Og i garasjen står Peugeoten. Førerkort har 90-åringen hatt siden 1950, og hun har fortsatt stor glede og nytte av å kunne kjøre til sentrum for å handle, dra på korøvelser og ellers gjøre som hun vil.

– Hvis jeg ikke orker mer og ikke lenger kan klare meg selv, vil jeg til Løkentunet. Men jeg flytter ikke til noen leilighet. Jeg har det godt her, sier Synnøve Fjerdingen bestemt.

Og vi gratulerer med dagen!

Artikkeltags