Koronasituasjonen gjorde at Geir Aasmund Hjorthaug tirsdag måtte forsvare sin doktoravhandling digitalt over nettet. Men Knapstad-mannen gjorde som sin kone Marit og besto disputasen.
– Hvordan var disputasen lagt opp?
– Det var en todelt seanse hvor begge deler måtte bestås. Først en prøveforelesning på 45 minutter, der jeg fikk oppgitt et emne som jeg ikke har forsket på. Temaet fikk jeg vite to uker i forveien. Deretter pause. Så er det selve disputasen som er en mer høytidelig del. Der hadde jeg først et 20 minutters innlegg med et resyme av forskningsarbeidet og med redegjørelse av de viktigste funnene. Til slutt var det en faglig diskusjon.
– Hvem måtte du forsvare doktorgraden for?
– Jeg måtte forsvare doktorgraden foran en komité på tre eksperter oppnevnt av universitetet. En i Kristiansund, en i Oslo og en i Stockholm. Normalt ville disputasen ha foregått i et auditorium, men på grunn av koronaviruset foregikk den digitalt. Siden disputasen er en offentlig seanse, så kunne hvem som helst logge seg inn og følge den.
– Hvilket tema fikk du?
– Teamet var korsbåndsskader og betydningen av alder, kjønn og skademekanismer. Selv om korsbånd ikke er noe jeg jobber med til vanlig, så er jeg spesialist i ortopedisk kirurgi. Og korsbåndsskade er en relativt vanlig skade. Så jeg var fornøyd med temaet.
– Hva kan du si om den type skade?
– Det er en skade som oftest er knyttet til idrett, og spesielt håndball. Yngre mennesker og kvinner er i større grad i risikogruppen. Årsakene er flere. Både anatomiske forskjeller på menn og kvinner og på bevegelsesmønster. Når man er ung har man ofte ikke lært seg riktige bevegelsesmønster på finter og landinger. Kvinner har også ofte en mer «kalvbeint» stilling i det de lander etter hopp, og det øker risikoen. Det mange ikke vet er at en korsbåndsskade ikke er en kontaktskade. Den kommer altså ikke av at du blir taklet eller stemplet, men av bevegelsene du selv skaper.
– Hvor alvorlig er en korsbåndsskade?
– Helt klart alvorlig. Den kan gi store plager, og det kan være vanskelig å komme tilbake til idretten sin. Det er opp mot ni måneders rekonvalesenstid. Totalt er det 4.000 korsbåndsskader i Norge årlig, men bare rundt halvparten blir operert. For mange kan fint leve uten korsbånd.
– Hvordan kan man forebygge korsbåndsskade?
– Det man vet har effekt er å følge treningsprogrammer hos de med høy risiko. Det handler om god oppvarming og hvordan man skal bevege seg og lande riktig. Helst lande med begge beina samtidig, gjerne mykt på forfoten og helst med litt bøy på kneet. Da vet man at frekvensen av korsbåndssaker kan halveres.
– Del to av disputasen, ditt doktorgradsarbeid. Hva besto det av?
– Det jeg har forsket på er tilheling av leddbåndskader og bruddskader. Det er viktig for oss som driver ortopedisk kirurgi at den går så raskt som mulig etter operasjon. Mitt arbeid har bestått i å belyse små brikker i et stort puslespill og å prøve å få fram litt ny kunnskap. I arbeidet som har pågått i ti år, så har vi brukt rotter som forsøksdyr. Det vi har sett på er bruken av smertestillende og betennelsesdempende medisiner etter operasjoner og skader, som Ibux og annen antiflogistika medisin. Problemet er at det har vært kjent at bruken har hatt negativ effekt på tilhelingen. Vår forskning viser imidlertid at tre dagers bruk ikke virker negativt inn. Denne kunnskapen kan komme pasienter til gode. Det er de tre første dagene man har mest behov for smertestillende.
– Hvordan ble dine resultater og det du la fram mottatt av komiteen?
– Opponentene var flinke til å fram styrker og svakheter ved forskningen. Det ble en veldig fin diskusjon.
– Hvordan var følelsen av å ha forsvart doktorgraden?
– Det ble et flott punktum på ti års arbeid. En dag jeg kommer til å huske resten av livet.
– Og hvordan ble doktorgraden feiret?
– Det er tradisjon når man tar en doktorgrad at kandidaten spanderer middag på representanter fra universitet og komiteen. Med årene har det også blitt mer vanlig å invitere kolleger, medarbeidere, venner og familie til denne doktorgradsmiddagen. Så egentlig hadde jeg tenkte å ha 60 personer til middag, men i disse tider ble det med 20 mennesker. Det ble likevel en utrolig hyggelig kveld.
– Og nå blir det nye prosjekter?
– Jeg jobber til daglig på Martina Hansens Hospital som overlege på fot-, ankel- og håndkirurgisk avdeling. Det er mye å ta tak i på jobben. Men det blir nok flere forskningsprosjekter i fremtiden. Her på sykehuset går forskning og klinisk jobbing hånd i hånd.