Eldreomsorgen får hard medfart nå om dagen. Derfor er det på sin plass å fortelle vår historie.

Faren min tilbragte sine siste levemåneder på Hobøl bo- og behandlingssenter (Hobøl BBS). Han var sterkt redusert, og hadde behov for hjelp til alt. Det fikk han på Hobøl BBS. Uansett når vi kom var han påkledd og stelt. Klærne var rene, håret var gredd, neglene klippet, tenne stelt og kjakene var nybarberte.

Pappa omtalte pleierne med varme. «Disse små jentene snur meg rundt som bare det!», sa pappa med beundring. «De er sterke, og så har de så smarte teknikker.» «Koselige folk, hele gjengen.»

Maten var god! Pappa bemerket flere ganger hvor flinke de var på kjøkkenet. Etter hvert som matlysten hans forsvant, ble det mer av det gode: Mer sjokoladepudding, mer krem. Slik holdt de matlysten ved like litt lenger.

Pleierne hadde tid, både for pappa og oss pårørende. De var alltid rolige. De brukte den tiden som trengtes på de ulike gjøremålene, og jobbet uten stress.

Vi hørte dem aldri si at de måtte være raske, eller at de hadde mye å gjøre. Vi trengte aldri å bekymre oss for pappas velvære, om han fikk nødvendig behandling, medisiner, mat eller omsorg. Var det noe, tok pleierne kontakt. Hadde vi spørsmål, var de parate til å svare.

Vi frykter vel alle den dagen vi ikke lenger klarer oss selv, og blir totalt avhengige av andre mennesker. Ikke desto mindre havner mange av oss før eller senere i en slik situasjon. Og de aller heldigste av oss får da en plass på Hobøl BBS.

Tusen takk skal dere ha!