Willoch og Hågensen krangler om fortiden

UENIGE: Yngve Hågensen, tidligere LO-leder (t.v.) og Kåre Willoch, tidligere statsminister for Høyre.

UENIGE: Yngve Hågensen, tidligere LO-leder (t.v.) og Kåre Willoch, tidligere statsminister for Høyre. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Først langet tidligere LO-leder Yngve Hågensen ut mot tidligere statsminister Kåre Willoch i Smaalenenes Avis. Nå svarer Willoch.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Denne kronikken skrev Yngve Hågensen i Smaalenenes Avis 7. september under tittelen «Hvem er det som bygger landet»

Det var når Kåre Willoch i forrige uke begynte å så tvil om hvem som er arkitekten bak det norske velferdssamfunnet at jeg bestemte meg for å skrive denne kronikken. Jeg føler behov for å fortelle leserne hvordan min virkelighetsoppfatning er når det gjelder byggingen av Norge som det velferdssamfunnet du og jeg kjenner i dag. Jeg vil dra historien tilbake til det forrige århundre hvor nettopp Høyre og de borgerliges politikk førte til at 800 000 nordmenn så seg nødt til å emigrere på grunn av fattigdom. Den gangen da nød og fattigdom preget Norge hadde Arbeiderbevegelsen en visjon for framtida som besto av arbeid til alle, bolig til alle og rett til utdanning for alle.

Gjennom vel 100 år har sosialdemokratisk politikk bidratt til å bygge det velferdssamfunnet vi kjenner i dag. Det har ikke kommet rekende på en fjøl. Nå er Norge et av verdens beste land å bo i. Vår visjon den gang har blitt til virkelighet for de aller fleste. Et av de viktigste verktøyene har vært den norske modellen og samspillet mellom arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og staten.

Byggingen av velferdssamfunnet startet i 1935 med at vi fikk arbeidslivets grunnlov – retten til å kreve tariffavtale og velge tillitsvalgte. Resultatet av dette ble at den menige norske borger fikk rettigheter. Etter annen verdenskrig skjøt industribedriftene fart, arbeidsledigheten gikk ned og folk følte en ny trygghet i livene sine.

Eksempler på rettigheter er innføringen av tre ukers ferie og 1. og 17. mai som offentlige høytidsdager i 1947, og velferdsordninger som Husbanken og Statens lånekasse for utdanning. Det som kjennetegnet vårt samfunn var at fellesskapsløsninger ble oppfattet som nyttig for alle. Alle behov måtte dokumenteres. Et kjennetegn ved velferdsstaten var rettferdig fordeling av godene. Flytter vi oss videre til 1960 og 70 tallet begynte andre krav å melde seg, det ble krevd medbestemmelse ute på arbeidsplassene og 1. juli 1977 fikk vi Arbeidsmiljøloven. Den regjeringa vi når har med Høyre og Frp har tuklet med rettigheter her blant annet når det gjelder retten til faste ansettelser. Det gleder meg stort at Jonas og Arbeiderpartiet er tydelige på at noe av det første de vil gjøre om de kommer i regjering er å endre loven tilbake slik at den igjen blir i takt med forutsetningene for loven.

Kåre Willoch påsto at arbeiderbevegelsen ødela Norge på 1970 tallet og at han måtte rette opp når Høyre overtok ledelsen av landet på 1980 tallet. Som nok mange husker var 1970 tallet preget av krise ute i verden, mens Norge nærmest var en liten øy av velferd. 1980 tallet derimot var jappetiåret med nær 200 000 ledige og en

rente på 16-17 prosent. Boligprisene skjøt i været, og det var nærmest umulig for unge mennesker å komme inn på boligmarkedet. Statsministeren i Norge da het Kåre Willoch og kom fra Høyre. Jeg oppfatter uttalelsene fra Kåre Willoch som den reneste løgn.

Når arbeiderbevegelsen igjen fikk ansvaret for å styre landet tok vi et krafttak for å gjenskape arbeid for alle. Ledigheten gikk raskt ned i rundt 50 000, og renten kom ned i 5 prosent. I dagens Norge må vi spesielt rette søkelys på ungdomsarbeidsledigheten som nå er på 70 000. Dette er ikke vår ungdom verdig. Min innstendige oppfordring nå er at vi alle må bruke de dagene som er igjen til valgdagen 11 september godt. Vær stolt av Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens historie og program. Våg å snakke med naboen, arbeidskollegaen, venner og andre om hvor uendelig viktig det er å sikre et regjeringsskifte. For å få det til trenger vi et sterkt Arbeiderparti – bruk stemmeretten!

Yngve Hågensen,

tidligere LO-leder

Her er svaret fra Kåre Willoch:

Grove feil og grunnløs anklage fra  Yngve Hågensen

Yngve Hågensen er meget aktiv i Arbeiderpartiets valgkamp. Blant hans mange bidrag er et leserbrev i Smaalenenes Avis 7 september. Der kommer han blant annet med påstander om utviklingen på 1980-tallet som er i  strid med all offentlig statistikk. På grunnlag av disse klart uriktige påstand­ene retter han voldsomme angrep på undertegnede, og beskylder meg for «den reneste løgn.»

Han skriver at «1980-tallet var jappetiåret med nær 200.000 ledige og en rente på 16-17 prosent. Statsministeren i Norge het Kåre Willoch og kom fra Høyre.» Men hans tall er ikke fra den tiden da jeg var statsminister, men fra senere år da Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet hadde dette ansvaret.

Undertegnede var statsminister  fra oktober 1981 til mai 1986. I 1981 – efter mange års Arbeiderpartistyre – var gjennomsnittlig rente for utlån fra bankene 13,2 prosent. Arbeiderpartistyret hadde også skapt en voldsom prisstigning, som gjorde det nødvendig å beholde høye renter inntil videre.  Det lyktes å redusere prisstigningen, men senkning av rentenivået måtte vente. Derfor var rentenivået omtrent det samme da den borgerlige regjeringen ble kastet som da den overtok. Men etter at  Arbeiderpartiet hadde erobret regjeringsmakten fikk man en dramatisk stigning i rentenivået.  Gjennomsnittlige rentesatser på utlån til publikum nådde 17 % ved utløpet av året 1987. Da hadde Gro Harlem Brundtland vært statsminister i litt over halvannet år.

Antall arbeidsløse registrert ved arbeidskontorene var 51.419 i 1985, som var det siste hele året i vår regjeringstid. Antallet gikk  videre nedover før det lyktes for Arbeiderpartiet å erobre regjeringsansvaret i mai 1986. Men etter at den borgerlige regjeringen var kastet  steg arbeidsløsheten til  82.929 i 1989, det vil si etter at Arbeiderpartiet hadde styrt nokså lenge. Så kom ulike regjeringsskifter, og deretter igjen en ny lang periode med regjering fra Arbeiderpartiet, og stigende arbeidsløshet.   Den steg til 118.147 i 1993, da Arbeiderpartiet igjen hadde hatt regjeringsansvar i flere år, med Gro Harlem Brundtland som statsminister.

Med andre ord: De påstandene om rentenivå og arbeidsløshet som Yngve Hågensen tror gjelder perioden da  jeg var statsminister rammer  i virkeligheten  Arbeiderpartiets regjeringstider. Jeg legger gjerne til at både rentenivå og  arbeidsløshet jo avhenger av begivenheter og politikk gjennom lang tid. Men efter mitt skjønn medvirket regjeringsskiftet i 1986 – da den borgerlige regjeringen  ble kastet under sitt arbeid for å hindre at sviktende oljeinntekter skulle føre til krise – til at man fikk en alvorlig krise senere –  i Arbeiderpartiets regjeringstid.

Kilder for dette innlegget er «Historisk statistikk 1994» fra Statistisk sentralbyrå, supplert med senere statistikk derfra.

Kåre Willoch

Artikkeltags