Arbeiderpartiet og Jens Stoltenbergs løfte i 2009 om 12.000 nye sykehjemsplasser innen utgangen av neste år, er et kroneksempel på valgløfte som er umulig å innfri. Like umulig som å innfri løfter om å fjerne bompenger. Særlig ille er det når sentrale politikere gir løfter på områder som kommunene styrer med, som skole, barnehager, eldreomsorg osv.
Og enda verre blir det når løfter som inneholder kompliserte regnestykker, forenkles og enhver nyanse forsvinner. Veifinansiering og skattepolitikk har de mer kontroll på – uten at det alltid fører til vellykkede reformer og innfridde løfter.
Stoltenbergs løfte om 12.000 plasser resulterte i 567 ekstra plasser på alders- og sykehjem, ifølge Aftenpostens oversikt. Det er så dårlig at selv ledende Ap-politikere rykker rødmende ut og bekrefter at «det ikke er godt nok». Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) starter forsiktig; han vil vite hva slags planer kommunene har for å bygge nye plasser for eldre.
Kartlegging er viktig, vet man ikke hva man har, så kjenner man heller ikke behovet. Kartleggingen bør være grei, verre er det når behovet avtegner seg. Vi vet at mange av de svakeste eldre har et for dårlig tilbud. Men hvilke tiltak kreves for å gjøre kommunene bedre? Må noe prioriteres bort?
Bent Høie og den blåblå regjeringen lover å øke tempoet når det gjelder utbygging av institusjonsplasser. Som vi ser så skal en smule akselerering ikke så mye til. Blant annet lover regjeringen mer åpenhet om behovet i den enkelte kommune. Da kan innbyggerne lettere ta stilling og lokalpolitikerne kan være lettere å presse.
Økt bruk av statlig finansiering av den kommunale eldreomsorgen er en mulighet regjeringen ser på og som vi bifaller. Så får vi se om de eldre som i dag trenger denne omsorgen mest, får oppleve at løfter og planer gjennomføres.