Nordic Noir er en krim- og filmsjanger. Krimforfatter Jo Nesbø og tv-serien «Broen» er typiske representanter. Her er forbrytelsene alvorlige, fargene blasse, det er gjerne vinter, og menneskene er alvorlige, innadvendte, melankolske, oppgitte og herjes av demoner.

Ikke ulikt Bane Noir-sjangeren på Østre linje. I Bane Noir plasseres pendleren i ei Vy-vogn, kommer sjelden frem til rett tid, men må gå av vogna på en hustrig stasjon hvor ingen skal, hvor bare feil tog går videre og busser ikke er.

Forsinkelsene forplanter seg i menneskene. Nesbøs Nordic Noir-romaner drives frem av en seriemorder. Det gjør det heldigvis ikke på Østre linje. Men i Bane Noir, som er både plott og regi, innhold og stemning, dukker det opp andre serie-problemer.

De er summen av alt som går galt for Vy i Bane Noirs serieunivers, de er serie-forsinkelsene ingen oppklarer.

Forsinkelser på Østre linje er en slags norma-litet. Før hadde de hverdagslige navn som Solslyng, Kjøreledning, Sporvekslerkrøll, Signalfeil osv. I Bane Noirs sjangerserievirkelighet har man i tillegg slikt som Dårlig Service, Gamle Spor, Fortvilte Kunder, Innstilte Tog.

Sinne forekommer sjelden. Mer typisk er Oppgitthet, Depresjon, eller; Nå orker jeg ikke mer, jeg flytter! som pendler Britt Linnestad fra Askim nylig sa til vår avis.

Bane Noir-sjangeren perfeksjoneres på Østre linje. Med sine mørke skoger, bleke jorder, grågrå himmel og grove nedprioritering ligger alt til rette fra naturens hånd for norske togs egen noir. Det hevdes at serieforsinkelser sjeldnere slår til på andre strekninger. Men også de har sin Bane Noir.

Forbrytelsene i Nordic Noir-sjangeren etterforskes av fåmælte skarpinger som har svin på skogen, trøbbel med alkohol, kjæreste og fortid og er fulle av personlige demoner. Løsning blir det uansett. I Bane Noir-sjangeren finnes Vy, men ingen vyer.

Den viktigste demonen, som denne uka slo til igjen, heter Blix og bor i en ny, lang tunnel. Sjefen for det hele, ministeren, krever at de reisende får vite hva slags togtilbud de har fra 1. februar.

Sentralt i Nordic Noir-sjangeren er sjefer uten makt og peiling. Slik synes det også å være i Bane Noir.