Fra februar er det permisjon. Hva som er situasjonen om ett år, er uvisst. Men Thyrhaug kommer aldri tilbake som administrasjonssjef.

– Vemodig, innrømmer han.

Med på flyttelasset er en perm med det aller meste som har vært skrevet om ham. Det er blitt en del.

– Det har vært stor bredde i det som har vært tatt opp av avisen. Bevares – mye positiv omtale, og mye kreditt både til meg som leder og til utviklingen i kommunen.

Men det skal ikke stikkes under en stol at det også har vært en del utrop, sukk og grynt gjennom tidene over denne hersens avisen.

– Hva har du likt aller dårligst?

– Jeg synes enkelte ledere har vært uheldig vinklet fra vårt ståsted. Det dere kategorisk slår fast at selvsagt må kommunen stille opp og betale for tilbudet til en eller annen innbygger.

Han liker nødvendigvis ikke at aviser hele tiden jakter på noen som blir berørt uten å beskrive helheten. Intervjuer dem, skaper fronter, i verste fall avsporer saken.

– Jeg skjønner selvfølgelig avisens rolle. Jeg hadde sikkert gjort mye av det samme selv, hadde jeg vært journalist, men ofte bruker vi altfor mye tid på å forsvare oss når debatten egentlig handler om noe langt mer, sier han.

Foran ham på bordet ligger kopier av artikler fra daværende Indre og Øvre. Den 14 år yngre Thyrhaug var mannen som skulle gjøre Eidsberg mindre byråkratisk, sto det blant annet å lese.

– Har du klart det?

– Jo... Vi jobber mer effektivt nå, sier han, og peker samtidig på en rekke organisatoriske endringer. Gradvis har administrasjonen blitt omorganisert. Man har også samlet alle på Heggin, mens de før var spredt rundt i Mysen.

Samfunnsutvikling har vært en av Thyrhaugs store kjepphester. Kommuner skal ikke bare stelle med skole og eldreomsorg, vann, kloakk og byggesaker. De skal også gå enda lenger. Stå i bresjen for å skape synlige endringer. Forbedringer.

– Se alt som er skjedd, sier Thyrhaug. – Noe av det første jeg var med på, var å skaffe penger til Eidsberghallen. I fjor åpnet vi nye Smedgaten. Mysen og Eidsberg har vært i stor endring, gater er satt i stand, vi har fått kulturtorg. Jeg har ment at dette var riktig å satse på. Folkehelse og forebyggende arbeid er et annet tema. Vi har opprettet en egen virksomhet – familiesenteret – for å løfte opp det forebyggende arbeidet.

Slikt koster penger. Og da gjelder Kåre Willochs visdomsord. Skal man få til noe, må man starte med å få orden i husholdet.

Alt har ikke vært suksess.

– Gjort noe du angrer på underveis?

– Ja, jeg har gjort og sagt ting som virket helt riktig der og da, men som i etterpåklokskapens lys burde vært unngått. Men du får meg ikke til å fortelle hva.

Det er nytteløst å få ham på glid, også der.

– Det er forresten helt riktig at jeg er sta og prinsipiell, som dere skriver om meg på lederplass i avisen din. En kollega av meg mener det er positivt å være sta og prinsipiell. Det er rådmannens rolle.

– Men jeg er ikke egenrådig, og jeg trenerer ikke saker, legger han til.

For Thyrhaug er det uaktuelt å ikke vingle. Har man først satt vilkår for det nye asylmottaket, kan man ikke plutselig trekke seg. Man skal stå løpet ut.

– Ellers støtter jeg etablering av asylmottak. Kommunene må følge opp den nasjonale politikken, og det er bare i kommunene at slike mottak kan etableres, legger han til.

Han er for kunstgressbane også. Men er han i tvil om kommunen har råd, så råder han politikerne til å si nei. Så da sa han først nei til kunstgress.

– Tenk om jeg tilrådde noe det ikke var råd til. Hvem ville fått kjeft da? Men det er noe helt annet når vedtak er fattet. Da jobber vi på for fullt, sier han, og svarer at, ja, det gjelder modellflyplassen i Trømborg, også.

Han var blant de første som sendte kommunalt ansatte ut i kulda.

– Jeg sa at fortsetter du å røyke på kontoret ditt, så er du ikke lenger ansatt i Eidsberg kommune. Så enkelt var det.

For også røykerne visste at det ikke var noen vits å mukke.

Fra ansatte er det der imot murret litt over permisjonsavtalen – med full lønn – som Thyrhaug har fått. En av de tillitsvalgte peker på at kommunen ellers styres svært stramt, og at andre ansatte må slåss om godene.

– Har du god samvittighet for avtalen som er inngått?

– Ja. Hadde jeg vært på jakt etter penger hadde jeg gått for en helt annen avtale. For øvrig skal jeg fortsatt arbeide, men med arbeidssted fra fylkeshuset i Saprsborg. Jeg er godt kjent der siden dette var mitt tidligere arbeidssted i ti år. Og så slipper jeg å pendle daglige ni mil, sier han med blikk mot subbeføret utenfor.

Nå blir det Sarpsborg hele dagen lang.