Innerst inne er jeg ganske overfladisk, og har aldri syntes at Askil holm har vært spesielt flatterende. Spør du meg, kan Gitarkameratene betraktes som småprostituerte. Ikke i den forstand at de selger kroppen sin for penger, men fordi de gjør alt for å komme på TV.

Men nå har jeg ombestemt meg litt hva gjelder Askil Holm. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at han er mer konfortabel med imaget i den tredje plata si. Det hadde i allefall jeg vært, for han nå er han jo litt kul. Med blant annet Big Bang og The Who som referanser har Holm virkelig kommet seg.

Han sier i sitt presseskriv at han er opptatt av at musikken skal være forståelig, tilgjengelig og samtidig litt rufsete. Rufsete, det er det. Låtene som «Rolling The Slow Bus Down», «Keep Moving» og «No Respect For Love» bidrar til det. Dette er låter som kan får småjenter til å sette tyggisen i halsen samtidig som de også appellerer til de bleikfeite 40 åringene som super øl en sommerkveld. Store deler av Norges publikumshærskare, med andre ord. «Get up» går vel også under denne kategorien, og det vrikker godt og væl i dansefoten når refrenget kommer på.

Personlig har jeg sansen for låta «Mike Cable», en av de mest laidbacke låtene på plata, med et ganske annet utrykk enn hva jeg forbinder med gitakkameraten. Det er jo litt fint.

Men:

Prostitusjon setter dype spor, og er ikke alltid like lett å komme seg ut av. Han ønsker som sagt å lage en forståelig musikk, og det har han absolutt gjort. Men med tekster som: «Straigthed them out, polished the rocks, I thought I was smart, but I wasn't a fox» (Back with a Vengeance) undervurderer han kansje publikum litt? Tross nødrim er det digg med en plate som tar opp noe annet enn de store, eksistensielle spørsmålene, heller fokuserer på brukbar musikk, og ikke blir for dyp for seg selv.

Spør du meg, er plata kul nok de to første gangene man hører på den, også går man litt lei. Greit nok, riffene er tøffe og refrengene slår ann, men det er på en måte det. Gjennom hele herligheta sitter jeg og venter på et høydepunkt, og det kommer liksom aldri. Og da føler jeg meg litt lurt. Sånn er det med småkommerse greier. Den eneste som klarer å underholde folk uten noe særlig å formidle, er Tarantino. Og selv om Holm er blitt litt kulere, kan man ikke sammenlikne musikken hans med noen av tidenes beste filmer. Du syns kanskje det er litt unødvendig å sammenlikne film og musikk, men det er det ikke. Ikke så lenge musikken virker som om den bare er laget for å underholde, og ikke noe mer. Her får karen plateinnspelling etter plateinnspelling, og da kan han kanskje vurdere å lire av seg noen meninger eller litt sjel eller noe annet som treffer.

Jeg er født i samme år som datteren til Holms kompanjong Martin Hagfors er. Derfor føler jeg meg litt teit som skal sitte her og skvise ut fancy formuleringer og meninger om dette verket, for det er jo klart at karene har peiling. Men, jeg var ung og trengte pengene. Så kanskje Askil Holm og undertegnede ikke er så ulike likevel?