"Senderos" er et album fyllt av kontraster. Dino Saluzzis betagende og melodiøse bandoneonspill kombineres på denne plata med et fantasifullt og opprivende trommespill fra vår egen Jon Christensen.

Og det er nettopp denne kontrasten som gjør "Senderos" til et spennende album - der man på en måte kan fornemme det konfliktfylte møtet mellom latin-amerikansk musikk og den moderne europeiske jazz-tradisjonen. Og møtet er fasinerende og vellykket.

Timoteo “Dino” Saluzzi er folkemusiker, komponist med et stramt grep om sitt håndverk og en improvisatør med enorme melodiske egenskaper, noe han på denne plata viser til fulle. At Saluzzi har valgt å arbeide sammen med en av Norges fremste slagverkere innen jazz-generen, viser også hvilken søkende musiker Saluzzi er. Og det er to ting som virkelig gjør dette til interessant lytting; Samhandlingen mellom de to herrer i de mer improvisatoriske kuttene, samt "krigen" mellom den melodiøse Saluzzi og den mer innovative spillemåten til Christensen - som hele tiden ligger der som et uroelement i de mer melodiske delene av plata.

Når man også tar i betraktning at "Senderos" ble spilt inn i løpet av en "session" - uten øvelser eller forberedelser i forkant, er det bare en bekreftelse på hvor store disse to musikerne er.

Dino Slauzzi blir ofte kreditert som en av skaperne av "Tango Nuevo" -bevegelsen sammen med Astor Piazzolla. I tillegg har han spilt jazz sammen med blant andre Charlie Haden og Enrico Rava.

På “Senderos” er fire av sporene solo bandeneon stykker, men på resten av sporene er trommeguru Jon Christensen med som gjest. Produsent Manfred Eicher inviterte Christensen til å gjøre en innspilling med Saluzzi da bandoneonisten tilfeldigvis var i Oslo.

Man må også beundre den tyske ECM-produsenten for hvilken god nese han har i å skape anderledes og spennende prosjekter.