Og med en stor, men litt melankolsk glede følger vi tre damer som bor i samme blokk gjennom en dag. En slik en da alt bare skjærer seg og blir et svimlende helvete. En sykepleier som får en student blir nervøs når hun må irettesette henne og glipper ut noen engelske ord, noe som får studenten til å sende inn skriftlig klage til skolen.

En oversetter med kunstnerisk integritet gir seg i kast med en tysk chic-lit roman for å tekkes den søte, unge forleggeren sin, noe som gjør at hun mister helt fotfestet.

Den tredje hovedpersonen blir plutselig tilbudt 1 million kroner av sin svigerinne. Kan man ta imot 1 million kroner over salongbordet sånn uten videre?

Kamera går tett på skuespillerne, fanger blikkene som gir personene dybde. Og lekende lett tar Haugeruds tilsynelatende hverdagslige dialoger oss plutselig ut på de eksistensielle dypene som fins i alle liv.

Når sykepleieren Lise kommer helt utkjørt hjem etter konflikten med studenten, kryper hun opp i senga med mannen sin og henter styrke. De leser dikt – «Talking in bed» av Philip Larkin.

– Du går vel aldri fra meg, sier hun, lengtende etter støtte og bekreftelse.

– Nei da, sier han.

– Men hvis du skulle gått fra meg?

– Ja, da måtte jeg fått David Beckham ...

Noen kvinnefilm er dette ikke, det er en film om livet, om hvordan ting blir når livene våre støter sammen med hverandre. Men helt glitrende kvinneroller er det!

Og det er ti ulike kvinneliv som møtes, men det er tre menn som med et enkelt lite innspill snur alt på hodet i episodene. Her har Fridtjov Såheim som Lises mann den største rollen, og det er også han som bringer på banen det største spørsmålet: Idet du ligger der i din elskedes armer og tror du er trygg åpner det seg avgrunner under deg.

Det som har blitt diskutert i forhold til Haugeruds film, hvor tre ulike episoder settes sammen til en helhet, er om det sammenbindende grepet er godt nok. Jeg mener det er tydelig nok, for eksempel gir de tre damenes biltur gjennom Oslo også en sammenbindende effekt, byrommet som holder oss sammen, musikken som følger kamera – mektig Händel når ferden går til Holmenkollen og den ventende millionen.

Jeg skulle så gjerne dratt fram sekseren for denne filmen. Men det som jeg oppfatter som det virkelige kjernepunktet, spørsmålet om man kan være både trygg og fri, mener jeg kommer for tidlig i filmen slik at slutten blir hengende litt i løse luften.

Likevel håper jeg at filmen i dag blir plukket ut til Norges Oscar-kandidat framfor den dødkjedelige «Kon-Tiki» som vi virkelig har kastet vekk to timer på. To timer er ikke bortkastet sammen med Dag, hans damer og dialoger.

• Les fra festpremieren i papiravisen, e-avisen, på iPad / iPhone (App'en kjøpes i iTunes) - eller på android lesebrett (kan bl.a. kjøpes i Google Play)