Det er nokså fin balansegang som kreves av denne filmen. For det første skal den ikke gjøre skam på de to foregående Änglagård-filmene, fra 1992 og 1994.

Disse har oppnådd kultstatus blant et begeistret publikum, og sånne følelser kan man ikke tulle med.

For det andre er det viktig at de ubesvarte spørsmålene som nå skal bli besvart, kan aksepteres av dette publikummet, som høyst sannsynlig har laget seg sine egne versjoner av historien på de 17 årene som er gått siden forrige film.

Bevarer stemningen

Det første gjensynet med bygda Yxared i sommersol er akkurat så søtladent og fylt med forventning som det bør være.

Alle de kjente ansiktene, gjensynet mellom Fanny (Helena Bergström) og Zac (Richard Wollf) og innbyggerne på det lille stedet er fint. Ekstra rørende er det når Fanny ser igjen mannen hun tror er sin biologiske far, Ivar (Tord Peterson).

Det er virkelig et godt og gripende møte, med sterke følelser i sving, nydelig spilt av Bergström og Peterson.

God spenning

Siden sist vi så dem har Fanny bosatt seg på Mallorca med datteren Alice (Molly Nutley) og Zac bor i Berlin.

Når Facebook (fiffig grep, forresten) knytter Alice sammen med det som antakeligvis er en slektning i Yxared, insisterer hun på at hun og moren skal dra dit for å få klarhet i hvem som egentlig er far til Fanny og deres biologiske opphav.

Det er duket for et emosjonelt oppgjør, og det er for så vidt spennende å være vitne til opptakten. Men så begynner det dessverre å dabbe litt av.

Insisterende

Jeg synes det burde vært færre svar på spørsmålene her, og litt færre finaler. Det blir mange svulstige øyeblikk, som slår det neste i hjel.

Til slutt får jeg følelsen av å se en «extended version»: Regissøren greide ikke bestemme hvilke scener han likte best, så han tok med alt.

Det samme gjelder lengden på noen av scenene: Hvorfor så lange? Det er noe retningsløst over det, som gjør framstillingen tammere enn den kunne vært.

Lite selvstendig

Filmskaperne burde stolt litt mer på publikums evne til å trekke egne slutninger. Det er ikke sånn at absolutt alle løse tråder fra de forrige filmene må samles i denne.

Dersom historien hadde blitt styrket som en mer selvstendig del av trilogien, kunne vi kanskje fått se mer til talentfulle Molly Nutley, også.

Når det er sagt: Det er en del av nostalgien som fungerer godt. De små klippene fra de tidligere filmene, som viser tydelig at tiden har satt sine spor, minner oss på hvorfor vi ble så betatt av Fanny, Zac og Yxared i utgangspunktet.

– Og godfølelsen ligger der ennå.